Avslappet og sjelfull: Numa Edema imponerer med intim opptreden på Parksalongen
Avslappet og sjelfull: Numa Edema imponerer med intim opptreden på ParksalongenFoto: Presse/Artistpartner

Salongsoul med sjel

Numa Edema sjarmerer buksene av Parksalongen med leken fløyelstemme og vuggende hofter.

Vi befinner oss i kjelleren på Parksalongen, et hyggelig lite krypinn på St. Hanshaugen. Langs veggene sitter det et par «thirty-somethings» og pimper øl. Hele gulvet er tomt. Det er fem minutter til Numa Edema skal på scenen. Jeg spør bartenderen om jeg kan bruke noe av det tomme gulvarealet til et lite bord. Jeg blir raskt avslått. Lokalet kommer til å bli fullt.

Universitas' anmelder ble begeistret av Unge Ferrari: –⁠ Gjør alt riktig – og mer.

Så renner de inn. Plutselig er hele gulvet stappet av folk. Et band tusler opp fra publikum og begynner å spille en tilbakelent og crispy funk-beat. Etter et par takter kommer mannen vi har kommet for dansende opp på scenen iført bowlerhatt og svettehåndkle.

Numa Edema er en Oslo-basert sanger og låtskriver som operer i skjæringspunktet mellom soul, funk og pop. Han har tidligere spilt på noen av de største scenene i Oslo. I kveld stanger han nesten hodet i diskokulen. Det er knapt en armlengdes avstand til musikerne som står på hver sin side av ham. Edema sørger virkelig for å fylle hele lokalet, både fysisk og musikalsk. Med en stemme som er en sammenblanding av Al Green og Otis Redding får vi servert et sjelfullt og avslappet uttrykk. Han glir fra tone til tone med åpenbar letthet. Det ser ut som han er mest opptatt av å kose seg, heller enn å prestere. Publikum gir sitt bifall med rolig vugging og myke smil.

Pen Gutt leverte en uoriginal opptreden, mente Universitas' anmelder: Ikke pent av Pen Gutt

«Du er helt fantastisk» ropes det fra publikum. Edema ler: «det er storebroren min, folkens». Denne nærheten og tilstedeværelsen fortsetter hele kvelden gjennom. Det ene øyeblikket danser han frem og tilbake, det neste begynner han å dirigere resten av bandet. Og det må nevnes, Edema sitt band bidrar til å løfte konserten enda noen hakk. Gitaristen lar hendene gli over hele gitarhalsen uten videre anstrengelse, bare litt bestemt hodenikking frem og tilbake.

Publikum har fått en selvsikker og velklingende opplevelse. Edema beviser at han kan mestre et spekter som rommer alt fra elektrisk funk til akustisk pop. Likevel føles det som om vi venter på et klimaks som aldri kommer. Energinivået blir aldri så høyt at man får utløp for den spenningen som har bygget seg opp i løpet av kvelden. Men dette er kanskje bare Edema sin stil. Vi snakker ikke jazzhender og fyrverkeri, men lave skuldre, lukkede øyne og vuggende hofter. Slikt blir det jo konsert av!