VÅRE BESTE ÅR: Skovveien er guttekollektivet som startet et band, mest for å ha noe moro å gjøre når de skulle ut og drikke.
VÅRE BESTE ÅR: Skovveien er guttekollektivet som startet et band, mest for å ha noe moro å gjøre når de skulle ut og drikke.FOTO: Lars Fredrik Nilssen.

Skovveien:

Melankolsk og dansbart om selve livet

Skovveien har funnet seg selv, i motsetning til mange andre.

Skovveien, som er oppkalt etter guttekollektivet de sprang ut fra, har et driftig år. Bare noen måneder etter EP-utgivelsen «Et guttehjem», er de tilbake med singelen «Kvartlivskrise», som er en forsmak på debutalbumet som kommer neste år. Tittelen i seg selv er nok en gjenkjennbar følelse for alle som studerer. Derfor er linjer som «Er det altfor sent å snu og gi opp, skifte mål, kaste alt på dør?» og «Hvem passer egentlig på? Var det livet som var nå?», særlig hjemsøkende.

Selv om teksten gjør mye av låta, så skaper helheten en delt følelse. Hvor vokalen står for melankolien, spiller instrumentene friskt og sommerlig. De får det til å virke som at mens vi alle går rundt og grubler, ligger det alltid et håp om noe bedre, som ulmer under oss.

Universitas' anmelder ble ikke imponert av Prøverøret: –⁠ Dårlig humor for pengene.

«Vi løper uten mål og går oss vill». Selv om låta handler mye om usikkerhet, virker Skovveien mer selvsikre enn de gjorde på EP-en. Det høres ut som de har tatt seg bedre tid med «Kvartlivskrise» og funnet seg godt til rette i et sound som passer dem. «Finne fram til slutt, det er alt vi vil», som de passende nok synger selv.

Les også: Den store kebab­testen.

Produksjonen låter større, med luftige og klangfylte gitarer som tar mye av plassen, med funky bass og trommer. Låta starter minimalistisk, og bygger seg gradvis oppover mot det disco-aktige refrenget, med behagelig korvokal som toppen av kransekaka. Så tilbake til start enda en gang, før det hele avsluttes i en uventet tromme- og bass-solo, og etterfulgt av en 70-tallsinspirert gitarsolo. Den tar brått slutt, som ting i livet jo gjør, men man lengter etter mer, som man jo ofte gjør etter ting tar slutt.

Kanskje hadde en slags storslått koda som gjentar refrenget oppå gitarsoloen vært det som skulle til for å løfte låta til et enda høyere nivå. Men det er kanskje det å alltid søke etter mer enn hva man alt har, som er starten på en kvartlivskrise. Så takk til Skovveien for en deilig låt, og takk for at dere tok trommesoloen ut av respirator.

Veronica Orderuds studietid: –⁠ Jeg har ikke helt gitt opp tanken på at jeg skal tilbake til Blindern en gang.