–⁠ 12 år og mor? Gratulerer!

En lederartikkel i en argentinsk avis tok meg tilbake til middelalderen.

–⁠ Nå skal dere få se, sa læreren min, Andrés, og smalt noen ferskt utprintede ark i den slitte pulten foran meg.

–⁠ Nå skal dere få se hvilket land vi lever i.

Jeg tok opp papiret med to svette hender og leste overskriften. Niñas madres con mayúsculas. «Barnemødre med stor forbokstav».

Det var en lederartikkel i en av Argentinas største aviser, La Nación. Avisen gratulerte og heiet på småjenter som var blitt gravide og hadde båret frem barnet – voldtekt eller ei. I tillegg kritiserte den foreldre som hjalp jentene med å få tatt abort, og avfeide blankt ideen om at man selv bestemmer over egen kropp.

I Argentina er det lett å se om noen støtter abort: de bærer et grønt tørkle. På sekken, rundt armen, i vesken. På mitt nåværende fakultet i Buenos Aires er nærmest hvert eneste menneske – både kvinner og menn – grønne blaff som tripper forbi i gangene. Jeg har selv knyttet et grønt bånd stramt på den gule Fjellreven-sekken, nesten grå av storbystøvet. Motstanderne bærer lyseblå tørklær, som er et sjeldnere syn her i hovedstaden. Selv har jeg bare sett det ett sted: På skoleveien går jeg forbi et pent, hvitt murhus med sirlig eføy og et mosaikk-kunstverk av jomfru Maria på veggen. På gjerdestolpen er det knyttet et lyseblått tørkle.

I argentinsk media er det saker om abort hver eneste dag. Landet har noen av verdens strengeste abortlover. Abort tillates i visse tilfeller, men i praksis er det nærmest umulig å få inngrepet innvilget – med mindre man har mye penger og riktige kontakter.

Anslagsvis føder argentinske jenter mellom ti og fjorten år mellom 2500 og 3000 babyer årlig. Størstedelen av disse er resultat av seksuelle overgrep, som oftest innad i familien. Et tilfelle som nylig satte sinnene i kok, var en elleve år gammel jente som i høst ble voldtatt av stefaren sin. Hun ba gjentatte ganger om å få innvilget abort, men ble tvunget til å føde via hastekeisersnitt. Da hadde hun to selvmordsforsøk bak seg.

I fjor stemte det argentinske senatet over å gjøre abort lovlig. Det ble nærmest dødt løp, men til slutt så forkjemperne sine drømmer gå i tusen knas: avstemningen tippet så vidt over i et nei. Men argentinerne er ikke de som gir opp lett. Kampropene fortsetter, og på fakultetet mitt er veggene plastret med plakater, tagging og bannere påskrevet aborto legal ya – «lovlig abort ». På demonstrasjonene skal det lite til for at ting eskalerer.

Tilbake i klasserommet satt jeg målløs igjen etter å ha lest gjennom lederen. Den var til og med freidig nok til å okke seg over at forkjemperne «fortsatt hauser seg opp».

Jeg visste ikke helt hvilke ord som strakk til. Andrés begynte å le av det paffe ansiktsuttrykket mitt. Så satte han blikket i meg:

–⁠ Hvis du får muligheten, så skriv om dette.

Han tippet bakover på stolen, holdt så vidt balansen.

–⁠ Jeg vil at folk skal vite at dette foregår her, i Argentina. I totusenogfuckingsnitten.