Løser utfordringer: Universiteter bruker forskning til å løse samfunnsutfordringer som bærekraftige samfunn, klimautfordringer og katastrofeforberedelse, skriver Mørk.
Løser utfordringer: Universiteter bruker forskning til å løse samfunnsutfordringer som bærekraftige samfunn, klimautfordringer og katastrofeforberedelse, skriver Mørk.Foto: Privat

–⁠ Univer­si­te­tene er samfunnets problem­lø­sere

–⁠ Noen av årsakene til kunnskapsgapet mellom sør og nord er at universiteter i det globale sør underfinansieres fra statens side og forskningsmidler blir underprioritert, skriver Marte Mørk fra SAIH Blindern.

Vi lever i en verden hvor «gapene» mellom lav- og mellominntektsland og høyinntektsland er mange. Et av disse gapene omhandler kunnskapsproduksjon, som er veldig konsentrert i sistnevnte.

Noen av årsakene til dette kunnskapsgapet mellom sør og nord er at universiteter i det globale sør underfinansieres fra statens side, forskningsmidler blir underprioritert og universitetene ender opp uten midler til å gjøre noe annet enn å undervise.

Ønsker nye undervisningskrav: –⁠ Gi meg en lektor med skitt under neglene

Akademikere i lav- og mellominntektsland har ofte få midler til forskning, som går utover universitetets mulighet til å gjennomføre rollen sin som kunnskapsprodusent. Bredden av denne tapte kunnskapen er stor: Universitetene er viktige for å utdanne morgendagens ledere, lærere og profesjonelle av alle slag. Universitetene er samfunnets problemløsere, som bruker forskningen sin til å løse samfunnsutfordringer som bærekraftige samfunn, klimautfordringer og katastrofeforberedelse. Et land uten denne kapasiteten er sannsynlig å henge etter når det kommer til sosial utvikling som økt forventet levealder, lavere spedbarnsdødelighet og forbedret helse og ernæring.

Et annet problem knyttet til nedprioriteringen av forskningsmiljøene er tilgangen på forskning produsert i lokal kontekst. Lokalprodusert forskning er spesielt viktig for land i utvikling for å kunne skape ny forskning relevant for den lokale konteksten, for å kunne løse de ovennevnte problemene. Alt dette er essensielt i arbeidet mot å nå bærekraftsmålene innen 2030, og er ikke bare knyttet til bærekraftsmål 4 - god utdanning. Det er avgjørende for å endre på både forskjellene mellom lav- og mellominntektsland og høyinntektsland, og for å finne gode løsninger for en bærekraftig verden. Men skal vi få til dette er vi nødt til å jobbe sammen!

Universitetene glemmer hva som vil være bærekraftig i det lange løp; samarbeid med universiteter i lav- og mellominntektsland

Og det er her de norske universitetene kommer inn i bildet: Et av tiltakene som kan gjennomføres er gjennom norske universiteter og dets forskere. De fleste høyere utdanningsinstitusjoner gjennomfører forskningssamarbeid på tvers av institusjoner og land, hvor problemet i stor grad ligger i hvem man velger å samarbeide med. Man kan godt si at høyere utdanningsinstitusjoner er for opptatt av å samarbeide med de «populære guttene i klassa» - mer prestisjefylte universiteter enn dem selv, slik at de glemmer hva som vil være bærekraftig i det lange løp; samarbeid med universiteter i lav- og mellominntektsland.

Lektor Kristina Leganger Iversen slår opp med UiO i dikt

Norske universiteter gjennomfører også i dag forskningssamarbeid med universiteter i lav- og mellominntektsland, men til ulik grad. Jeg mener dette burde være en større prioritet, hvor en start er bevisstgjøringsfasen.

Alle store endringer begynner i det små, og som studenter og forskere kan vi bidra til å gjøre noe med den skumle utviklingen vi ser ved å først og fremst ta opp problemet med forelesere, kollegaer, studentparlamentet eller universitetsstyret, og oppmuntre til mer nord-sør-samarbeid på forskningsnivå.

Les også: –⁠ UiO må gå foran og ta ansvar