Ferdig: Kristina Leganger Iversen uttrykker sin misnøye med UiO i et dikt publisert i Universitas. Hun er ikke sikker på om hun kommer tilbake til universitetet etter permisjonen.
Ferdig: Kristina Leganger Iversen uttrykker sin misnøye med UiO i et dikt publisert i Universitas. Hun er ikke sikker på om hun kommer tilbake til universitetet etter permisjonen.

Slår opp med UiO i dikt

Førstelektor Kristina Leganger Iversen elsker universitetet, men sier farvel etter ti år. Hun er lei av at tellekanter, søknadsskriving og EU-midler settes foran undervisningsglede.

Les hele diktet her.

Etter påske går Kristina Leganger Iversen ut i fødselspermisjon. Hun vet ikke om hun kommer tilbake til Universitetet i Oslo (UiO) med det første. Etter 10 år som student, stipendiat og nå en midlertidig stilling som førstelektor i nordisk litteratur, tar Iversen avskjed med universitetet i et dikt.

Særlig kritiserer hun at rammefinansieringen, altså pengene universiteter kan bruke på det de vil, går ned, mens det stilles krav om stadig mer prosjektfinansiering.

–⁠ Noe av det som har endret seg i akademia, er at ansettelsene i større grad blir fundert ut i fra ting man kan telle. Som vitenskapelige publikasjoner og evne til å innhente eksterne midler, sier Iversen og fortsetter:

–⁠ Hvis man har tre kjerneting man skal gjøre på universitetet, så er det at man skal forske, undervise og drive formidling. Det er samfunnsoppdraget vårt.

Det spiller for liten rolle hvor god du er til å undervise, mener Iversen.

–⁠ Jeg elsker å undervise, og jeg brenner for det. Men det er ikke strategisk lurt med det universitetet vi har. Det lønner seg ikke.

Les også: Vil bli Norges fremtidige ambas­sa­dører: –⁠ En våt drøm for samfunns­vi­tere.

–⁠ De brenner for studentene

I diktet skriver Iversen om EU-midler og Horizon 2020, et av EUs forsknings- og innovasjonsprogrammer. Det slipper man å forholde seg til som student, forteller Iversen, mens ansatte stadig får påminnelser om kurs der man lærer å søke midler.

Universitetene bruker for mye ressurser på dette, og særlig midlertidige ender opp med å bruke mye tid på å få disse midlene, mener Iversen.

–⁠ Jeg tror ikke det noen annen plass i verden der det finnes så mange mennesker som brenner for kunnskap, forskning, formidling og undervisning som på universitetet. Alle jeg jobber med elsker å arbeide med det feltet de har, de brenner for studentene sine, sier hun.

Prissjokk: Så mye koster leien i de nye SiO-boligene.

Kjærlighet og frustrasjon

Iversen er forfatter, og har skrevet diktromanen Hjartemekanikk (2011) og romanen I ringane (2015). Da hun skulle si farvel til UiO, valgte hun poesi foran debattinnlegg, fordi hun mener man kan si ting på en egen måte i dikt.

–⁠ Jeg tror det er mange som går og kjenner på en kjærlighet til universitetet, men at det også finnes en frustrasjon der, over de rammene vi har. Noen ganger hos studenter, og noen ganger hos ansatte. Og kjærlighetsdiktet og breakup-diktet handler jo nettopp om at man har gjort det slutt med noen. Man har hatt det bra og man har lært mye, men man lurer på «hvem er du?» og «hvem er jeg?» og «passer vi egentlig sammen lenger?»

Les også: Fritt frem for porno på lesesalen.