Har Blindern blitt min avfalls­plass for private følelser?

Kanskje er det rett og slett en uansvarlig forvaltning av studiestipendet, at jeg skal sitte i et år fremover og studere noe som i utgangspunktet kommer av personlig lyst, entusiasme, trøst – glede.

Her forleden ble jeg spurt av en venn, en studerende samfunnsviter på Blindern, om ikke det var dumt av meg å skrive masteroppgaven i litteraturvitenskap om min litterære heltinne, den modernistiske forfatteren Virginia Woolf (1882– 1941). Det er hennes bøker og essays jeg leser igjen og igjen, og aldri synes å bli lei av. Ja, for vil det ikke ødelegge for «den kritiske tenkningen» å skrive om forfatterskapet til en jeg holder mitt hjerte så nært? lurte han på. «Den kritiske tenkningen?» undret jeg. Hva er nå egentlig det?

Les også essayet: Rett­fer­dig­gjør mandelmelk og vegansk dusjolje helgeturer til Paris og London?

Fornuft og følelser

Forstår jeg min venn rett, er mitt personlige engasjement og kritisk tenkning ikke forenlig. Har han rett? Vil jeg – ved å skrive om et forfatterskap som har har trøstet meg i sorgfulle stunder, lullet meg i seng gjentatte ganger, og trigget refleksjon, latter, og engasjement – produsere en oppgave uten akademisk tyngde eller verdi? Var jeg naiv? Eller verre, sentimental? Hvordan skal jeg, i følelsenes vold, kunne si noe kritisk om Woolf? Ja, for i dette følelsesfjøset kan jeg vel ikke tenke klart – kan jeg?

Det gikk saktens opp for meg at jeg kanskje bare er en selvsentrert humaniorastudent, som i bunn og grunn oppsøker en personlig, intellektuell selvrealisering, og dermed er for selvsentrert for «den kritiske tenkningen». Kanskje er det rett og slett en uansvarlig forvaltning av studiestipendet, at jeg skal sitte i et år fremover og studere noe som i utgangspunktet kommer av personlig lyst, entusiasme, trøst – glede.

«Guilty pleasure»

I The Limits of Critique lurer litteraturprofessoren Rita Felski, på hvorfor vi er så tause når det kommer til det vi bryr oss om. Spørsmålet hennes fikk meg til å minnes en påske for et par år siden, da familien min og jeg var på hytta og lekte den såkalte «guilty-pleasure-leken». Etter tur spilte vi av låter vi ikke hadde likt om noen, noensinne skulle oppdage at vi hører på. Låtene jeg foreslo gikk fra «kitchy» Grand Prix-låter til å bli stadig mer personlige, mer inderlige. Plutselig satt jeg der og spilte av låter som oppriktig rører meg, og som ikke kan hukes av som kitch, eller lavkultur i Bourdieus skjema for kulturell kapital. «Det er tydelig at du har begynt på Blindern, » sa kunstneronkelen min omsider. Påpekningen rørte noe i meg den gangen, og gjør det fortsatt. Jeg innså da at det inderlige og det personlige hadde blitt min «guilty pleasure». Hvorfor denne skammen over uhemmet å elske noe, og å innrømme at noe betyr noe for meg? Hadde jeg et image-problem – et ønske om å være en intellektuell som hevet meg over såkalte følelser?

Da jeg fikk vite at foreldrene mine skulle skilles falt livet mitt i tusen knas. Les essayet: Skilsmissevoksen.

Personlig, men ikke privat

Da Virginia Woolf, på begynnelsen av 1920-tallet, i en anmeldelse for The Literary Supplement, hadde skrevet at hun «følte stor hengivenhet» for forfatteren av boken, ble uttalelsen strøket. Tydeligvis fordi redaktøren, Bruce Richmond, mente den var for subjektiv. Noen år senere publiserer Woolf sitt første essay for det populære motebladet Vogue, kalt «Indiskresjoner». Her løftet hun frem betydningen av leserens følelsesmessige sympatier og antipatier. Ifølge Norges Woolf-ekspert, Anka Ryall, var det Woolfs mål å gi det personlige et alminnelig uttrykk. Som Woolf selv noterte i dagboken sin i 1925, ville hun utforske litteratur ved å besvare visse spørsmål om oss selv, men uten å bli for spesifikt personlig. Med andre ord: «Aldri være seg selv, og likevel alltid – det er problemet, » ifølge Woolf.

24 prosent av alle kvinner har orgasmeproblemer, ifølge Norsk Helseinformatikk (NHI): –⁠ Jeg bestemte meg for å slutte å prøve å få orgasme under sex.

Et rettferdig og kjærlig blikk

I boken Jeg er en kvinne. Det personlige og det filosofiske drøfter professor i litteraturvitenskap, Toril Moi, spørsmålet om det personliges plass i filosofi og teori. Her viser hun at det går an å bruke det personlige uten å gi avkall på det filosofiske håpet om å komme fram til generelt gyldige innsikter. Moi siterer psykologen Anne Fernald, når hun skriver at: «Når det personlige settes i tenkningens tjeneste, skaper det den mest overbevisende form for forskning som finnes». For Fernald betyr nemlig det personlige det som er preget av en unik, individuell tanke.

Som Moi, er jo også jeg, som feminist, overbevist om at vi fortsatt trenger å tenke kritisk omkring urettferdighet og undertrykkelse, men at det samtidig er mulig å lese kritisk uten å være upersonlig. For Moi handler tenkning om oppmerksomhet og viljen til å se. «Den kritiske tenkningen» handler dermed kanskje ikke om å være objektiv og avsløre manglene ved teksten, men om å se det hele for både mangler og egenskaper. Ingen er vel så kritisk overfor sitt barn som en kjærlig mor, fordi hun er oppmerksom, og vil det beste? Kanskje er det nettopp det som er kritisk tenkning – oppmerksomhet?