Kunstnerisk: – Filmen er god rent stykkevis, men blir kjedelig med sin poetiske høytidelighet, skriver Universitas' anmelder.
Kunstnerisk: – Filmen er god rent stykkevis, men blir kjedelig med sin poetiske høytidelighet, skriver Universitas' anmelder.FOTO: 41/2 og Nordisk Film Distribusjon

Ut og stjæle formspråk

Filmatiseringen av «Ut og stjæle hester» er et kunstnerisk ambisiøst prosjekt, men det er ikke en særlig god film.

Vekt. «Ut og stjæle hester» er en film som insisterer på at den har tyngde. Hans Petter Moland sin filmatisering av Per Pettersons roman understreker at den er så vektig at det nesten gjør vondt. Stoiske men sårede menn i møte med natur. Et glimt inn i den trauste og viktige historien om den norske mannen. «Ut og stjæle hester» er drømmefilmen for rødvinsmarinerte kulturneser som tror at poesi har livreddende kraft.

Fikk du med deg denne? Hjemme­seier for Heimebaner

Men spennende er det ikke. Filmen følger Pettersons bok relativt tett. Vi befinner oss i øst-norske skoger og hopper mellom årstallene 1999 og 1948. I de trolske omgivelsene får vi innblikk i hvordan fortidens hendelser preger livet til hovedkarakteren Trond, fint spilt av Stellan Skarsgård som gammel og Jon Ranes som ung. Det går sakte, og filmen forsøker å etablere en slags sigende poetisk rytme. Dette er nok et forsøk på å gjenskape skrivestilen til Petterson, men det ender opp med å bli en kopi av den amerikanske regissøren Terence Malick sitt uttrykk. Naturbildene er veldig vakre, men koblet med klipp og lyddesign blir det hele parodisk, «se så vakker jeg er, kjenn min tyngde».

Det er ingenting galt med kunstneriske ambisjoner, og det er fint at man forsøker å lage filmer som «Ut og stjæle hester». Rent stykkevis er det også en god film. Den er flott filmet, skuespillerprestasjonene er sterke og lyddesignet meget godt. Problemet er at det hele blir dørgende kjedelig og selvhøytidelig. Det nærmer seg det filmatiske motstykket til litt for lange bokanmeldelser i Morgenbladet, men for all del, noen liker jo de også.

Vår anmelder mente denne konserten var imponerende: –⁠ Har ikke ord

Hans Petter Moland har vært på røvertokt før, og det med gode resultater. «Kraftidioten» fra 2014, med Stellan i hovedrollen, var en morsom nordisk versjon av den mørke humoren og filmstilen vi kjenner fra Coen-brødrene. Kunstnerisk tyvlåning er ikke galt i seg selv, men det gjelder å ha det litt moro med det. Når rulleteksten kommer i «Ut og stjæle hester» får man følelsen av å ha sett et samlet film-og litteraturnorge klappe seg selv på skulderen og si: «Vi er flinke, vi er alvorlige». Det var morsommere å se Stellan skyte serbisk mafia enn det var å se den faktiske og metaforiske viktigheten av tømmerfløting i 1948.