ELDSTEMANN: Selv om Safario er en ungfole i artistsammenheng, er han eldre enn sine to søstre, som entrer scenen under siste låt.
ELDSTEMANN: Selv om Safario er en ungfole i artistsammenheng, er han eldre enn sine to søstre, som entrer scenen under siste låt.

Safario:

–⁠ En urban Mowgli

Universitas anmelder by:Larm 2019. Lørdag kveld spiller Safario på Park teateret. –⁠ Jyplingen fra Holmestrand sprer glede og mer til, skriver Universitas' anmelder

Parkteatret ligner seg selv denne kvelden. Konsertscenen har i flere år spredt musikkglede til de under 18 via konseptet yngling. Også i kveld er publikumet i lokalet godt under bylarm-gjennomsnittet. Det er ikke så rart - de er nok på artistens alder.

Gjennom hele den 30 minutter lange konserten er det tydelig at mange av de tilstrømmende er venner og bekjente. Kanskje hadde halve Holmestrand tatt turen.

Slik var fredagen på by:Larm: –⁠ Første offisielle vårdag på by:Larm.

Safario er en self-made man. 18-åringen rapper, produserer, og mikser alle låtene, og i løpet av den korte karrieren har han spilt på Oslo Spektrum og samarbeidet med for eksempel Rejjie Snow. Når man ser ham live, er ikke dette så overraskende. Det virker som om han elsker å stå på scenen. Han har en keitete energi som skinner gjennom når han danser til sine egne låter, en uslipt egenhet som også gjør ham herlig sympatisk.

At også musikken holder vann, er åpenbart. Publikum digger det de hører. Måten han blander groovy elektronika med trap-rytmer og adlibs er svært vellykket. Det merkes på publikum at dette er den nye vinen. Noe forutsigbart er det jo. Safario bruker repetitive flows når han rapper, og måten han ydmykt takker publikum for sjansen til å stå her og holde konsert for dem, er en velkjent, noe klisjéaktig trope som tilhører sjangeren. Han skal likevel ha kred for å interagere såpass mye med publikum. Flere av de oppmøtte er han på fornavn med, og det skaper en intim atmosfære i et ellers kaotisk lokale.

Universitas' anmelder lot seg begeistre av MachoMayne: –⁠ En gledens tid.

Interaksjonen er bare en bit i et større bilde. Sceneshowet er gjennomtenkt. Tidlig under konserten teases låta «Feeling Good» til stor applaus, men vi får høre at vi «ikke er klare enda». Når sangen tilslutt blir avslutningsnummeret for konserten, blir gjenhøret desto mer velkomment. Safario får ved to anledninger i gang moshpiter.

Fra avstand framstår disse som barnslig, eller kanskje naivistisk moro, fordi de er mer koselige enn voldsomme. Men akkurat dét er hva publikum er her for. Tekstene er ikke produktet av noen stor poetisk inspirasjon, og låtene er ikke kunstneriske mesterverk. Det er glede og moro, og noen ganger holder det.

Nils Bech bød på ekte kunst, ifølge Universitas' anmelder: –⁠ Har ikke ord.