Gøy, men: Stykket mangler alvoret vi finner i filmen, synes Universitas' anmelder. Kanskje urørlig, men dessverre lite rørende.
Gøy, men: Stykket mangler alvoret vi finner i filmen, synes Universitas' anmelder. Kanskje urørlig, men dessverre lite rørende.Foto: Gisle Bjørneby

«De urølige»: –⁠ Se filmen i stedet!

«De urørlige» byr på en lattermild teateropplevelse. Derfor er det synd at vi har sett det før, bare ti ganger bedre.

Centralteatrets «De urørlige» er basert på den prisbelønte franske filmen «The Intouchables». Historien handler om 42 år gamle Philippe som kommer utfor en ulykke og blir lam fra nakken og ned. Philippe, som er en velstående og aktiv mann, blir helt avhengig av hjelp fra menneskene rundt seg. Han ansetter unge, halvkriminelle Driss, som nettopp har sluppet ut av fengsel. Alt er duket for sterke følelser og rørende øyeblikk – som dessverre aldri kommer.

Dette stykket overveldet anmelderen vår: «Mare»: –⁠ Alt fra krampe­latter til et ubehag verdens verste nachspiel verdig

Det virker nemlig som den originale historien har blitt tolket som en komedie, hvor målet er å sjarmere publikum til latter. Hovedpersonenes ulykkelighet og håpløshet, og de store kontrastene mellom de to, får man lite innblikk i. Dessverre er det nettopp disse elementene som er grobunn for all humor og sjarm i historien. Når vi ikke forstår Driss'' trøblete bakgrunn, og ikke får se Philippes elendighet, ender dette opp med å bli en tullete historie om en handikappet mann i rullestol, og hans småfrekke og vitsete hjelpepleier. Det er sikkert en hyggelig historie, det, men ikke en historie man vil betale 300 kroner for å se på teater.

Litt for festlig: «Man savner Philippes gretne grynt og Driss’ oppriktige slappe holdning», skriver vår anmelder.
Litt for festlig: «Man savner Philippes gretne grynt og Driss' oppriktige slappe holdning», skriver vår anmelder.Foto: Gisle Bjørneby

Heller ikke kreativiteten har fått fritt spillerom. Filmen følges slavisk, og replikkene er stort sett kopiert og limt inn. Man kan i grunn ta med filmens norske undertekster og lese dem parallelt opp gjennom stykket. Det er en stor ulempe for karakteren Driss, spilt av Modou Bah, som må forholde seg til et unaturlig manus. Ellers spiller han godt. Han har en smittende latter og god innlevelse, men når han skal uttrykke seg med «ghetto talk» blir det påtatt og kleint. Man spenner seg femte gang han roper «mann!», og vrir seg i stolen når han for sjette gang skriker «come on!».

Heldigvis ser vi mange gode skuespillerprestasjoner underveis. Philippe, fint spilt av Anders Hatlo, beveger seg ikke en eneste gang fra nakken og ned i løpet av de nitti minuttene på scenen. Det fortjener en applaus i seg selv. Publikum bryter også ut i latter ved flere anledninger, mye på grunn av de trygge og vittige karakterene. Det er forfriskende.

Fikk du med deg denne? Min studietid med Morten Jørgensen: –⁠ Politikk var lik party

Likevel savnes de gode dramatiske scenene man får servert i filmen. Man savner Philippes gretne grynt og Driss'' oppriktige slappe holdning. Man savner den gode kjemien mellom de to, og man savner det som føles oppriktig og originalt.

Så, nå lurer kanskje du som ikke har sett filmen: «Men hva med meg, hvordan er forestillingen sett med nye øyne?»

Svar: ikke bra nok. Se filmen.