Fred og forviklingar: Diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen drister seg på å mekle frem en fredsavtale mellom Israel og Palestina. Det går ikke akkurat kjempebra.
Fred og forviklingar: Diplomatparet Mona Juul og Terje Rød-Larsen drister seg på å mekle frem en fredsavtale mellom Israel og Palestina. Det går ikke akkurat kjempebra.Foto: Erika Hebbert

Teaterpremiere:

–⁠ Langt mellom de nerve­pir­rende øyeblik­kene

«Oslo» balanserer mellom komedie og drama, og kritikk og hyllest av et svært omdiskutert fredsforsøk. Det blir tungt på alle sider.

Oslo-avtalen er for norsk diplomati det samme som fotballkampen mot Brasil i 1998 har vært for norsk fotball. Hvem skulle tro at det var vi, de fredselskende og ydmyke vaffelspiserne i nord, som skulle samle israelske myndigheter og Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) rundt bordet? Ikke vi hvertfall!

Skrevet av amerikaneren JT Rogers og først satt opp på Broadway, skal det norske publikummet endelig få overvære en del av verdenshistorien der vi er med. Vi får følge superdiplomatene Mona Juul (Kjersti Dalseide) og Terje Rød-Larsen (Preben Hodneland) når de går bak ryggen på både amerikansk og norsk utenrikstjeneste, for å få tilsynelatende uforenelige parter til å diskutere storpolitikk over en vaffel eller to i Sarpsborg.

For tungt med diplomatteater? Bjarte Tjøstheim på teater­scenen: –⁠ Angsten er en sliten, gammel mannehore

«Oslo» på Det norske teatret.
«Oslo» på Det norske teatret.Foto: Erika Hebbert

Regissør Stefan Larsson lar alt foregå i ett scenerom, og i tre timer rusler Juul og Larsen rolig mellom Tel Aviv, Sarpsborg, London og Oslo. Dette er snakketeater på sitt mest snakkete. Det gir grobunn for lavmælte og kraftfulle øyeblikk, som når Ahmed Kurei (Anders Mordal) fra PLO nøler et sekund før han tar israeler Yair Hirchfeld (Gard Skagestad) i hånden – han har aldri tatt på en jøde før. Det er dessverre langt mellom de nervepirrende øyeblikkene, og personen til venstre for meg sover søtt gjennom dramastrekkene, for heller å rykke til når Jan Egeland (Kyrre Hellum) eller daværende utenriksminister Johan Jørgen Holst (også Gard Skagestad) til stadighet braser inn på «Den spanske fluen»-aktig vis for å rope «faen!» når ting bærer galt avsted.

Disse studentene startet orkester i en flyktningleir: –⁠ Vi prøver ikke å si «nei, du fikk ikke mat, men her har du en blokk­fløyte»

Premisset for stykket er uklart: Er det ment som et forsvar av Oslo-prosessen som ledet til den omdiskuterte avtalen, eller er det en ironisering over et naivt fredsforsøk? Alt lider under at regissør Larsson forsøker seg på begge. Hodneland sjarmerer som Larsen, en forfengelig, overivrig og smånervøs fyr som virkelig tror han kan skape fred. Han får oss til å flire av protagonistenes selvopptatte pågangsmot. Dalseides mer oppriktige og nøkterne Juul kommuniserer derimot det eksakt motsatte: I åpningsscenen ber hun publikum om ikke å dømme dem for hardt i etterpåklokskapens lys, fordi de gjorde så godt de kunne. Det underdriver konsekvensene av hva diplomatisk stormannsgalskap kan føre til, og gjør det brått vanskeligere å humre av floskler som «Fred? Dei driv ikkje med det i Midtausten».