FRISK PUST: For tre år siden, i 2015, slapp Fay sitt første album: Snow. Hun ble beskrevet som et frisk pust av anmeldere, ble nominert til Spellemannpris for årets nykommer og fikk Edvard-prisen for låten «Into the woods».
FRISK PUST: For tre år siden, i 2015, slapp Fay sitt første album: Snow. Hun ble beskrevet som et frisk pust av anmeldere, ble nominert til Spellemannpris for årets nykommer og fikk Edvard-prisen for låten «Into the woods».

Fay Wildhagen: –⁠ Det føltes ikke lenger som min musikk

Etter braksuksessen i 2015 pekte alt mot en lysende artistkarriere for Fay Wildhagen (25). Så ble det plutselig helt stille.

Fay er 17 år gammel og står og tripper bak scenen. Hun har aldri spilt for et publikum før – faktisk er det nesten ingen som vet at hun skriver låter. I all hemmelighet har hun skrevet og spilt iherdig, men låtene er private, bare for henne. Nå sitrer hun av nervøsitet. Hun har ikke spist i hele dag.

To lærere på skolen har overtalt Fay til å opptre på den store skoleavslutningen. Da de spurte henne, sa hun først nei.

–⁠ Men så tenkte jeg «føkk it, jeg bare gjør det!», forteller hun nå.

Fay beskriver opplevelsen som «helt vill».

–⁠ Første gang jeg spilte for noen som helst så var det foran tusen mennesker!

Responsen var overveldende. Medelever, foreldre og lærere kom bort etter opptredenen, og for første gang fikk hun bekreftelsen hun trengte på at musikken hun lagde var god.

–⁠ De reaksjonene gjorde veldig inntrykk. Tenk at min musikk kunne bety noe for noen andre, sier hun.

Én av tre studenter sliter med søvnvansker. Les reportasjen: Når alle andre sover

«Et friskt pust»

På trikken opp til Ekebergparken legger Fay ut om tiden før hun ble artist. Hun skyter inn setninger mellom hver bit hun tar av baguetten fra Narvesen, gestikulerer, tuller og ler, og snakker om at hun aldri har følt særlig på presset om å være som alle andre.

Fay begynte for alvor med musikk da hun var ti år gammel. Hun spilte gitar og kunne sitte på rommet sitt i timevis og studere Gunsʼn Roses-gitarist Slash sine lange gitarsoloer på Youtube. Men hun hadde ikke behov for å dele musikken og låtene med andre – det handlet bare om å skape noe og å bli bedre.

For tre år siden, i 2015, slapp Fay sitt første album: Snow. Hun ble beskrevet som et frisk pust av anmeldere, ble nominert til Spellemannpris for årets nykommer og fikk Edvard-prisen for låten «Into the woods».

Et helt år svevde hun på Snows braksuksess mens hun turnerte hun rundt i Norge og Europa, og spilte på de største scenene på festivaler som Roskilde og Øyafestivalen.

Alt pekte mot en lysende artistkarriere.

Portrettintervju med Mikkel Niva: –⁠ Fordi faren min stakk er jeg nok litt redd for å bli glemt

USIKKERHET: Bråstoppen i Fays karriere skapte en musikalsk usikkerhet. Hvem var hun uten sin store lidenskap? Ville hun noensinne klare å lage musikk igjen?
USIKKERHET: Bråstoppen i Fays karriere skapte en musikalsk usikkerhet. Hvem var hun uten sin store lidenskap? Ville hun noensinne klare å lage musikk igjen?

Så forsvant hun fra rampelyset. Sommeren 2016 ble det helt stille fra Fay Wildhagen. En senebetennelse i begge armene gjorde at hun måtte legge ned gitaren.

Senebetennelsen var som en hindring, et handikap, som gjorde det umulig for henne å gjøre det hun elsket og identifiserte seg med – å spille gitar og skape musikk. Hun beskriver tiden som «en dyp og mørk dal».

Tonefallet hennes daler mens hun myser utover Oslo fra Ekebergparken. Fay tar på seg solbrillene igjen før hun fortsetter.

–⁠ Når man er så dårlig blir man nedbrutt i hodet. Jeg begynte å slite med motivasjonen, det gikk så sakte og jeg så ikke enden.

Bråstoppen førte til en musikalsk usikkerhet. Hvem var hun uten sin store lidenskap? Ville hun noensinne klare å lage musikk igjen?

–⁠ Jeg slet med å være tro mot meg selv, jeg visste ikke hvem jeg skrev låtene for lenger. Det føltes ikke lenger som min musikk. Den var ikke ærlig.

Noe måtte gjøres. Hvordan skulle hun finne tilbake til seg selv? Løsningen ble å flytte opp til hytta på fjellet i Hemsedal helt alene – midt på vinteren. I én måned gikk hun lange skiturer med hunden og utforsket sitt eget lydbilde i fred.

Snart vokste det frem en ny inspirasjon til utforske lyder og til å leke seg med musikken. Fordi hun hadde senebetennelse i begge armene og ikke kunne bruke gitaren, tilegnet hun seg ny kunnskap. Ved å bruke andre instrumenter, som keyboard og digital programmering, fant Fay en ny gnist.

–⁠ Det å «nørde» var veldig gøy. Men det var vanskelig, jeg tok innmari mange avgjørelser om den plata her alene og følte jeg liksom druknet i lyd, sier Fay.

–⁠ Jeg slet med å være tro mot meg selv, jeg visste ikke hvem jeg skrev låtene for lenger. Det føltes ikke lenger som min musikk. Den var ikke ærlig.

Portrettintervju med Thomas Dybdahl: –⁠ Golf er det nærmeste jeg har kommet å være helt zen

De nære følelsene

To år senere, den 21. september i år, slapp hun omsider den etterlengtede andreplaten Borders, som allerede har høstet gode anmeldelser. I Aftenposten beskrives det som «et album å gråte til, men på en god måte».

Fay var til tider usikker på om hun ville spille platen live. Hun sukker og tenker seg litt om før hun nølende forteller om tiden frem mot utgivelsen av Borders.

–⁠ Jeg forbinder det med en kjip tid, noe som har gjort det vanskelig virkelig å nyte utfallet av platen. Borders har vært så tung å skrive. Derfor svarer jeg nok annerledes enn jeg ville gjort om et år, eller enn det jeg gjorde for tre år siden.

Med ett skifter tonefallet og et lurt smil brer seg over ansiktet hennes mens hun fortsetter:

–⁠ Men da jeg spilte den første helgen på turné nå var det dritgøy!

Fay beskriver det å stå på scenen som en direkte, nesten brutal, tilbakemelding. Bare det om folk kommer eller ikke, om de klapper eller ikke, er den tydeligste formen for feedback.

–⁠ Det å spille en konsert hvor alt klaffer med publikum og band – da kan man oppnå en magisk, nærmest religiøs stemning. Og det er dette som gjør meg hekta, sier hun.

–⁠ Jeg tror folk får 40-årskriser fordi de ikke har vært ærlige mot seg selv da de var yngre.

–⁠ Hva inspirerer deg i når du lager musikk?

–⁠ Det er vel livet i seg selv, svarer Fay lattermildt.

Hun forteller den største inspirasjonskilden til den nye platen har vært ærlighet. Tidligere har hun skrevet låter hun selv beskriver som abstrakte malerier på følelser som egentlig er veldig enkle.

–⁠ For eksempel sånn her da: «Under et tre i det fjerne var det et frø–ø–ø», synger hun og ler.

Å være ærlig og tro mot seg selv er likevel temaer hun stadig kommer tilbake til. Hun tror at man må tørre å ta noen ærlige og litt vanskelige valg for å ha det bra med seg selv.

–⁠ Det kan innebære å gjøre noen prioriteringer. Kanskje man må slutte i jobben, starte på nytt, eller forlate et forhold som ikke funker. Vi blir jo ofte i ting fordi det er vanskelig å forlate det, men noen ganger kan det være nødvendig. Man må tørre å ha det bra, poengterer hun, og legger til:

–⁠ Jeg tror folk får 40-årskriser fordi de ikke har vært ærlige mot seg selv da de var yngre.

Hun forteller at det nettopp er de vanskelige følelsene, sårbarheten og ærligheten hun ønsker å formidle i låtene sine.

–⁠ Altså, jeg skriver jo mye om nære følelser og ikke om hverdagen. Jeg har lyst til å skrive om når ting går til helvete, eller når ting går sjukt bra. Da er det mye større spenn!

Hun stopper og tenker litt før hun entusiastisk utbryter:

–⁠ Da er det flere strenger å spille på.

Hun smiler lurt av sin egen metafor.

–⁠ Har du det bra nå?

–⁠ Ja, jeg har det veldig bra nå. Men jeg tror man alltid må jobbe for å fortsette å ha det sånn.

ÆRLIGE VALG: Å være ærlig og tro mot seg selv er temaer Fay stadig kommer tilbake til. Hun tror at man må tørre å ta noen ærlige og litt vanskelige valg for å ha det bra med seg selv.
ÆRLIGE VALG: Å være ærlig og tro mot seg selv er temaer Fay stadig kommer tilbake til. Hun tror at man må tørre å ta noen ærlige og litt vanskelige valg for å ha det bra med seg selv.

Universitas tester flørting: –⁠ Du ser ut som min fremtidige kjæreste!

–⁠ Jeg fikk det til

Selv om musikken er Fays store lidenskap, innrømmer hun at hun av og til kunne tenke seg et vanligere liv med faste rammer.

–⁠ Som artist går man sin helt egen vei da. Jeg jobbet med Borders i to år uten feedback, tidsrammer eller å føle særlig mestring. Det kan ikke være sunt? Korte prosesser er nok bedre da, det vanlige livet liksom. Stå opp, prestere, få tilbakemelding, takk, gå hjem.

Hun klapper hendene sammen som om hun børster av seg en lang dag.

–⁠ Hva er du mest stolt av å ha oppnådd?

Hun ler ydmykt.

–⁠ I livet eller? Vel, jeg har nettopp kjøpt leilighet! Det er jo ganske kult.

Men så tenker hun seg litt om og trekker på skuldrene.

–⁠ Jeg er ganske fornøyd med at jeg har gitt ut to plater, som jeg har skrevet helt selv. Det var mye arbeid, men jeg fikk det til! Ikke sånn «made it in the business», men mer at det ble plater. Jeg fikk det til.

Fay nikker forsiktig og ser tankefullt ut i luften, før hun runder av resonnementet med å si at hun føler seg mer heldig og takknemlig enn stolt. Engasjementet hun opplever i møte med publikum gjør de lange og ensomme prosessene verdt alt strevet. Når hun står på scenen forsøker hun alltid å gjøre avstanden mellom henne selv og publikum så liten som mulig.

–⁠ Vi tenker jo alle det samme, er redde for det samme og vil det samme. Alle er for eksempel redde for å dø, redde for å være alene og alle vil bli anerkjent. Mennesker er så utrolig komplekse og simple på samme tid.

Fay stråler når hun snakker om møtet med publikum og forteller at hun alltid forsøker å skape en dialog.

–⁠ I en så splittet politisk tid er det kult å se hva vi kan gjøre sammen – bare det at alle synger samme tone samtidig. Jeg blir veldig beveget av det. Musikken er ingenting uten resten av folka, alle er med på å skape, sier hun med lysende engasjement i blikket.

Det er ikke vanskelig å se at Fay har funnet sitt kall i livet. Likevel kan man ikke la være å spørre om hva hun ville gjort uten musikken. Har hun en plan b? Svaret kommer fort.

–⁠ Hvis jeg hadde hatt en plan b, så hadde jeg nok gått for det.

Bli med inn i bokhylla til skuespiller Gine Cornelia Pedersen: –⁠ Verden fortonet seg annerledes etter å ha lest denne