Illustrasjon: Øivind Hovland

–⁠ Når vi tar hensyn til gjennom­snitts­studenten glemmer vi eliten

Hvordan er det mulig å åpne pensumboka for første gang natten før eksamen, lese mens man drikker whisky, og få en B?

Det var en idéhistoriestudent jeg kjenner som gjennomførte denne whisky-bragden. Eksempelet egner seg godt for å illustrere at kravene som stilles til studentene ikke er høye nok. Derfor er det en god idé å innføre et såkalt honours-program på Universitetet i Oslo (UiO), slik Universitas skrev om forrige uke. Programmet vil være en satsing på ekstra motiverte og dyktige studenter. Disse vil ta 35 studiepoeng per semester, i fag på Det humanistiske fakultet (HF) og Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet (MatNat). UiOs nye satsing bør imidlertid ikke stoppe der.

Bakgrunn: UiO oppretter elite­studie: 35 studie­poeng per semester, 20 studie­plasser

Også på Det samfunnsvitenskapelige fakultetet (SV) er det behov for lignende programmer, med fokus på tverrfaglighet. I dag kan tilværelsen som student her av og til kjennes ut som å ha på en litt behagelig tvangstrøye. Tvangstrøye fordi vi kun leser pensumtekster fra én fagtradisjon, som ofte blir gjentagende, og dermed fratas muligheten til mer kreativ lek med ulike fagretninger som kan komplimentere hverandre. En sosiolog uten forståelse for historie, biologi og psykologi er lite egnet til å forklare menneskelig adferd. Derfor burde det bli flere muligheter til å lese pensum fra flere fag, og få bruk for det i sitt eget studie. Og akkurat som med dem som vanligvis bruker tvangstrøyer, forventes det ikke all verden av oss studenter. Det er oppsiktsvekkende hvor lite det faktisk er mulig å lese og likevel oppnå gode karakterer. Stilles det for lave krav til dagens studenter?

En av grunnene til at mange tillegger studiene på HF og SV lav status er nettopp at kravene ikke akkurat kan sies å være skyhøye

Ikke nødvendigvis. Kanskje er kravene tilpasset gjennomsnittsstudenten, og dermed kunne det fått store konsekvenser hvis de hadde økt betraktelig. I dag tar flere høyere utdanning enn noen gang tidligere. Mellom 1980 og 2017 har andelen av befolkningen med høyere utdanning økt fra 11,3 prosent til 33,4 prosent, altså en tredobling på kun 37 år, viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Dermed er det som før var et gode for elitene nå blitt tilgjengelig for alle. Dette er vel og bra, men har kanskje ført til at vi har glemt eliten. Nå er standardopplegget tilpasset gjennomsnittet til en stadig større andel av befolkningen, noe som gjør at de svært hardtarbeidende og motiverte studentene møtes med lave forventninger og enkle utfordringer.

Høyere utdanningsminister Iselin Nybø: –⁠ Vil at flere skal fullføre høyere utdanning

Leder for studentparlamentet ved UiO, Susann Andora Biseth-Michelsen, frykter at innføring av et honours-program vil føre til et skille mellom studentene, noe hun kaller et A- og B-lag. Men slike skiller finnes overalt fra før, uten at det er et problem. En studie fra Vanderbilt University, publisert i 2005, tar for seg hele 1,2 millioner studenters resultater på en såkalt GRE-test. Testen måler matematiske og verbale ferdigheter og er ofte brukt som et mål på generell IQ. Det viste seg at fysikk- og matematikkstudenter scoret betydelig høyere enn de som studerte til å bli lærere. Disse to studentgruppene er selvsagt like mye verdt som mennesker, selv om den økonomiske verdien på arbeidet de vil foreta seg i fremtiden er ulik. På samme måte er det forskjeller mellom en student som leser 40 timer i uka, og en som leser 20 timer og bruker 20 timer på Netflix. Fortjener førstnevnte flere muligheter og tettere oppfølging fra universitetet? Dersom man tar på seg mye mer ansvar for egen kunnskap enn sine medstudenter, er det rett og rimelig at universitet også tar en mer på alvor. Slike goder vil også motivere studenten til å faktisk jobbe hardt og målrettet fremfor å åpne boka, og whiskyflaska, dagen før eksamen i et fag som er altfor lett.

Les tidligere kommentar om elitestudenter: Utdan­nings­de­batten lammes av feig klasse­blindhet

En av grunnene til at mange tillegger studiene på HF og SV lav status er nettopp at kravene ikke akkurat kan sies å være skyhøye. Vi vet at mange motiveres av status når de velger utdanning. Et honours-program på HF og SV vil tiltrekke seg flere med en slik motivasjon, noe som kunne løftet fagmiljøene generelt. Det kan tenkes at et større mangfold av personligheter ville sett verdien av disse utdanningsretningene. I England og USA er det vanlig med humaniorabakgrunn i finansbransjen. Nylig ble Europas største skattesvindel gjennom tidene avslørt. Aksjemeglere, banker og advokat har samarbeidet om å stjele flere titall milliarder kroner fra en rekke europeiske statskasser. Med denne skandalen friskt i minnet, er det ingen dårlig idé å eksponere flere aksjemeglere for moralfilosofi.

Prorektor Gro Bjørnerud Mo argumenter for at honours-programmet vil skape et mer stimulerende miljø for ambisiøse studenter. Dette er riktig vei å gå. I dag må de aller mest ambisiøse og dyktige studentene til eliteuniversiteter i utlandet dersom de ønsker et mest mulig spisset fagmiljø bestående av likesinnede, og mulighet til å dykke dypt i kunnskap fra flere fagfelt samtidig. Dette gjelder i hvert fall dersom de ønsker å studere humanistiske eller samfunnsvitenskapelige fag. De samme mulighetene bør være tilgjengelige på alle UiOs fakulteter. Det fortjener elitestudentene.

Den arrogante elitestudenten: La meg få studere det jeg vil – i fred