Vellykket: Universitas' anmelder mener "To Hjem" tar opplevelsen av å være skilsmissebarn på kornet.
Vellykket: Universitas' anmelder mener «To Hjem» tar opplevelsen av å være skilsmissebarn på kornet.Foto: Eskil Johsen

–⁠ Gjen­kjen­nelig, morsomt og sårt om å vokse opp i skils­mis­sens tiår

Hva er egentlig «rettferdig fordeling» av et barn etter en skilsmisse – og hvem er det rettferdig for?

«To hjem» er en tidvis hjerteskjærende fortelling om å være 14 år og bli revet mellom to hjem. Vi møter Jenta, overbevisende spilt av Andrea Vik, som står midt oppi foreldrenes skilsmisse, og Gutten, som føler han bor i en bag. Stykket problematiserer ideen om delt omsorg, og tar kompromissløst barnas parti: De voksne fremstår som egoistiske, selvsentrerte og ute av stand til å se barna.

Den intime scenen på Trikkestallen fungerer godt for å fange de intense, klaustrofobiske følelsene: manuset er konsist, konkret og troverdig, samtidig som Tigerstadsteateret eksprimenterer med modernistisk koreografi og skaper rom med flyttbare, stilistiske rekvisitter.

Sjekk også ut Universitas' anmeldelse av den forvirrende oppsetningen «Tusen Takk Teater»: Gåtefullt og gøy

Teaterstykket lykkes godt i å kombinere tradisjonell teaterkunst med abstrakte bevegelsessekvenser for å fange stemningsleiet til de fem karakterene. Det lykkes også med å rekke ut en hånd til publikum og gi oss lommer til å inkludere våre egne liv i fortellingen ved å spørre hvordan vi oppfatter situasjon og etterlate rom for refleksjon etter tunge scener.

Det er et ambisiøst prosjekt å lage en forestilling som ikke bare appellerer til unge, men også tar dem på alvor, uten at det blir et pinlig forsøk på å «snakke ungdommens språk». Tidvis blir Jenta krampaktig fjortis, Gutten plagsomt enkel og de voksne i overkant karikerte, men jevnt over lykkes regissør Toril Solvang godt i å formidle det skjøre og intense i det usagte mellom de voksne og barna.

Resultatet er et lett gjenkjennelig, morsomt og tidvis ganske sårt stykke om det å vokse opp i skilsmissens tiår. Solvang, godt hjulpet av en stødig koreograf og overbevisende skuespillere, har lykkes i å lage et teater som tar barna på alvor – både i innhold og form.