INTIMT: Man får et udistrahert innblikk i de overlevendes psyke i "Rekonstruksjon Utøya".
INTIMT: Man får et udistrahert innblikk i de overlevendes psyke i «Rekonstruksjon Utøya».FOTO: Tour De Force

«Rekon­struk­sjon Utøya»: –⁠ Enkel rekon­struk­sjon gir gripende inntrykk

Undertegnede har vært svært skeptisk til all kulturproduksjon som tar for seg hendelsene fra 22 juli. Det kan fremstå som om bransjefolk uhemmet har kastet seg over et materiale som de til syvende og sist skal skape blest om, bygge et navn av – og håve inn penger på. På overflaten gis det inntrykk av at deres verk skal minne oss på, og kanskje hjelpe oss med å overkomme de grufulle hendelsene som fant sted. «Rekonstruksjon Utøya» fokuserer på sistnevnte.

Regissør Carl Javér inviterer fire overlevende og et knippe unge skuespillere til en stor lagerhall i Målselv i Troms. Her får de overlevende en tom sal til rådighet for å rekonstruere sine hendelsesforløp fra Utøya som et terapeutisk eksperiment. De bruker tape for å illustrere omgivelser, og metallstenger for å gjenskape lyden av skudd. Lagerhallen blir omgjort til en scene som trekker stilistiske paralleller til Lars Von Triers «Dogville».

Fikk du med deg? Universitas anmeldte «Føniks»: –⁠ Vekker sterke følelser, men stiger ikke helt opp av asken

Filmskaperne har gjort det eneste riktige ved å trekke seg tilbake, og la de overlevende forbli eierne av sin egen historie. Med de få virkemidlene, det enkle formatet og glitrende filmteknikk, tar konseptet oss tett inn på deltakernes opplevelser. Javérs tilbaketrukkenhet til tross – deltakerne evner å skape sterke og overraskende momenter ved deres egne fortellinger. Fraværet av de ekte omgivelsene styrker innblikket i de fires psykologiske påkjenninger.

På ett tidspunkt skuer deltaker Mohammed over skuespillerne som spiller døde i hans egen rekonstruksjon. Etter en stund forteller han at de kan våkne. «Hadde det bare vært så enkelt også den gang», sier Mohammed. Filmen minner oss gjennomgående på at Utøya er fortid, og grusomhetene forbi. Eksperimentet evner dermed ikke å dra seeren tilbake til de faktiske hendelsesforløpene. Rekonstruksjonen bærer preg av for stor distanse til å formidle at massakren en gang var reell.

Les også: «Nerve­pir­rende, humo­ris­tisk og gjen­kjen­nelig» om vestkanten

Hvorvidt dens terapeutiske formål er et skalkeskjul for filmens fødsel betyr lite. Rekonstruksjonens verdi for publikum er i aller høyeste grad tilstrekkelig. Det viktigste filmen presterer er likevel å snu skepsisen og illustrere at kunst om hendelser som Utøya både er lov og viktig.