Illustrasjon: Øivind Hovland

–⁠ Kjære fremtidige arbeids­giver, ikke velg meg fordi jeg heter Stine og er norsk

Stine? Ja. Abdoolllah? Wayui? Nei. Slik fungerer norsk arbeidsliv.

«Den beste må få jobben», sa en foran meg på et møte om Jordan Peterson for litt siden. Jeg er så enig. Jeg håper at når jeg er ferdig med utdannelsen i idéhistorie, er jeg den beste kandidaten til jobben jeg får. Eller, jeg håper vel først og fremst at jeg får en av jobbene jeg søker på. Heldigvis er jeg en norsk jente med norsklydende navn.

Bakgrunn: Abdoollah har fått avslag på over 60 jobb­søk­nader: –⁠ Dømmer meg ut fra navnet mitt

I begynnelsen av oktober skrev Universitas om Abdoollah Hosseini og Rita Chan Waiyu. Begge har mastergrader fra Universitetet i Oslo (UiO) fra 2017, og ingen av dem har en jobb å gå til nå. Waiyu har vært jobbsøker på fulltid i et år, og Hosseini fikk ett intervju (med avslag etterpå) av 60 stillinger han har søkt på. De to føyer seg til en laber statistikk. Den ferske «Kandidatundersøkelsen 2017» fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser at 24 prosent av ikke-vestlige innvandrere i Norge står uten jobb seks måneder etter levert masteroppgave. Dette gjelder derimot kun 6,5 prosent av etniske nordmenn. Trenden er gammel. Statistikken har omtrent vært lik siden begynnelsen av 2000-tallet, da NIFU begynte å gjøre forskning på feltet. Det er ingen bedre måte å si det på: Det er på høy tid å gjøre noe. De 24 prosentene må ned.

Problemet er ikke at det finnes for lite forskning på diskriminering i norsk arbeidsliv, men for lite på hvilke tiltak som faktisk fungerer

At arbeidsgivere har en så tydelig etnisitetsbias er åpenbart deprimerende for framtiden til vårt flerkulturelle samfunn. Hosseini var selv en solskinnshistorie for norsk integreringspolitikk; han kom til Norge som 16-åring og analfabet, og etter 14 år hadde han en juss-master med toppkarakterer i lomma. Så stoppet det. 30-åringen underviser mindreårige asylsøkere, og har hele tiden oppfordret elevene sine til å ta en utdannelse. Nå synes han det er kleint at han ikke får jobb. Det er ikke bare kleint, det er uholdbart. Utdannelse og arbeid er jo nettopp det som skal få nye nordmenn inn i samfunnet, det er de to viktigste verktøyene vi har. Når navn og farge blir et problem ved terskelen til arbeidslivet, har hele systemet sviktet.

I 2017: Regje­ringen avtalte å styrke samar­beidet mellom akademia og arbeids­livet

«Kandidatundersøkelsen 2017» er dessuten sørgelig nytt for norsk økonomi. Som Hosseini sier: «Hvis jeg ikke får noen jobb, så er det jo bortkastede fem år på jusstudiet, både for meg og for staten, som jo har investert i meg». Det koster penger å utdanne folk. I Hosseinis tilfelle for grunnskole, videregående, og til sist studieplass med innbyrdes lån og stipend. Dersom han nå ender med å måtte ta til takke med en jobb han ikke hadde behøvd en femårig høyere utdannelse for, kunne i teorien mange penger vært spart.

Videre viser NIFU-undersøkelsen en sløsing med ressurser. Forsker ved NIFU og medforfatter av rapporten, Liv Anne Støren, peker på at høy arbeidsledighet blant innvandrere ofte forklares med at de har lav utdanning. Hosseini og Waiyu sitter med verdifull kunnskap, som ikke bare de fortjener å kunne bruke, men som det norske samfunn er tjent med å utnytte.

Hva skal gjøres? Hvorfor har ikke endring skjedd når NIFUs undersøkelse er gammelt nytt? Et sted å starte er med anonyme søknader – altså hvor man fjerner navn og bilde. Et forskningsprosjekt fra 2018 viste at søknader med pakistansk navn hadde 25 prosent mindre sannsynlighet for å bli tatt videre til intervju enn søknader med norsk navn, til tross for at de var identiske. For Hosseini ville muligheten for å søke anonymt trolig gjort at forholdet 60/1 ble litt jevnere. Likevel bringer det ham bare til intervjuet. Og hva med Waiyu? Hun har bare mastergraden sin fra Norge, og mindre norskkunnskaper enn Hosseini. Likevel har hun arbeidserfaring fra steder som Verdens helseorganisasjon og European Organization for Nuclear Research (CERN). Mye tyder på at en anonym søknad ikke er det eneste som skal til for å endre ukulturen i norsk arbeidsliv.

Problemet er ikke at det finnes for lite forskning på diskriminering i norsk arbeidsliv, men for lite på hvilke tiltak som faktisk fungerer. Et amerikansk forskningsprosjekt kartla tiltak amerikanske arbeidsplasser har gjort for underprivilegerte grupper, og sammenlignet det med den faktiske representasjonen hos dem. Funnene er viktige, som at inkluderingskurs for mellomledere var fullstendig resultatløst mens åpne rekrutterings- og promoteringsprosesser hadde en positiv effekt, men kan ikke nødvendigvis overføres direkte til norsk kontekst. Det som kan overføres, er metoden.

A-lista: –⁠ Vil gjøre overgangen til arbeidslivet mykere

Det finnes ingen enkle løsninger når det kommer til å fjerne norske arbeidsgiveres etnisitetsbias. Men kulturendringen som må skje, må likevel starte hos dem. Så kjære fremtidige arbeidsgiver, ikke velg meg fordi jeg heter Stine og er norsk.