Mørke: Hat er vel og bra, det er bare synd at Jenny Hval bruker nesten halve boka på skrive om å skrive.
Mørke: Hat er vel og bra, det er bare synd at Jenny Hval bruker nesten halve boka på skrive om å skrive.Baard Henriksen

Bokhøstspesial:

Hekser, svart­me­tall og kropps­væsker

Å hate Gud glimter tidvis til i sitt hat, men drukner fort i trøttende refleksjoner.

Hekser, opprør, Munch, svartmetall og kroppsvæsker. Primæringrediensene Jenny Hval har kastet oppi gryta til Å hate Gud har alt potensial til å boble sammen til en tjukk, deilig, ond smørje. Problemet er at Hval, en ellers god bryggmester, heller i litt for store deler repetisjon og selvbevisste refleksjoner, to ingredienser som fort kan forpurre selv det mest velhatende brygg.

Bryggeri: Hval, en ellers god bryggmester, heller i litt for store deler repetisjon og selvbevisste refleksjoner, skriver vår anmelder om _Å hate Gud_.
Bryggeri: Hval, en ellers god bryggmester, heller i litt for store deler repetisjon og selvbevisste refleksjoner, skriver vår anmelder om Å hate Gud.

Å hate Gud består av flere historier som veves sammen i et lappeteppe av essays, fortellinger og det man kan kalle scener eller øyeblikk. Fra første setning, «Jeg hater Gud», beskriver Hval Sørlandet og det repressive, kvalmende hvite samfunnet hun vokste opp i på 90-tallet. Kritikken av Sørlandet og Norge er gjennomgående tankevekkende og morsom gjennom hele romanen. Særlig morsomt er det å lese om Ten Sing-kor, og de egentlige rebellene: rånerne.

Universitas har møtt rabulist av en forfatter: Gert Nygårds­haug: –⁠ Vi stormet den ameri­kanske ambassaden

Problemet til Hval er at måten hun rømmer fra Sørlandet på synes å være mer interessant for henne enn den faktisk er for leseren. Hun rømmer gjennom skrivingen og søket etter noe nytt. Denne essayistiske delen av romanen, som er er den største, er trøttende. Det er begrenset hvor mange ganger behovet for et nytt rom trenger å beskrives. Ellers bærer essayene preg av en del enkle virkemidler og refleksjoner av typen «band ligner på bånd» eller «hat og håp skilles kun av en bokstav». Dette ligner fabuleringer man kan høre på nachspiel, under første exphilseminar, eller - og kanskje ligger poenget her - på bedehuset.

Fikk du med deg denne? Velskapt våt drøm for Oslohatere

De få gangene hatet settes i aksjon, antar boken en langt mer suggererende og interessant dimensjon. Delene hvor Hval beskriver magi og en heksetrio er har en science fiction- og fantasyvri som er spennende og surrealistisk. Beskrivelsen av hekseaksjoner i Oslo sentrum er mer interessant enn å lese om valget om å kjøpe en amerikansk datamaskin for å slippe å se Æ, Ø eller Å på tastaturet. De to korteste delene av boken, «Filmen» og «Egget», er de klart beste. Jenny Hval er god til å hate når hun maler med bred pensel og skriver historier med mørke og dugge farger. Som leser kunne man ønske at hun var mindre besatt av sitt egen pensel, og mer opptatt av lerretet.