Janne Haaland Matlarys nådeløse oppgjør med drikke­vise­for­budet: –⁠ Kultur­bar­ba­riets logikk

Kritikken av Gaudeamus igitur er at den sender feil signaler til kvinnelige studenter. La oss se hvor dette vil bære hen – la oss ta den helt ut, som det heter.

Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste i Universitas (22.04)at man ikke skulle synge Gaudeamus igitur under den festlige åpning av det akademiske år i Aulaen. Denne vittige latinske sangen har vært og er fast post ved akademiske markeringer verden over, og det i mange hundre år. Dens opprinnelse er omtrent samtidig med at universitetene ble til, på 1200-tallet. Den er blitt tonesatt av kjente komponister som Brahms og Liszt, og representerer en flott tradisjon med fest og vidd.

Så kommer altså noen vitenskapelig ansatte ved UiO (Universitetet i Oslo, red.anm.) trekkende med at teksten sender feil signaler til kvinner, presumptivt fordi kvinner får komplimenter i en strofe. Hva er galt med det? Jeg setter pris på damenes skål og gjerne damenes tale. Men den gang ei – her skal det sensureres. Ingen lovprisning av kvinnen, takk. Tvert om var det jo bare menn som studerte da, på 1200-tallet.

Les også: Krass kunstkritikk på KHiO

La oss se hvor dette kulturbarbariet vil bære hen – la oss ta den helt ut, som det heter. Kritikken er altså at sangen sender feil signaler til kvinnelige studenter. Les selv her – er det rimelig? Nei, det er helt på jordet, et pinlig intellektuelt havari. Teksten er vittig, elegant og handler om livets forgjengelighet, om carpe diem:

Men er man primitiv nok, kan man påstå at sangen for eksempel også kan skade avholdssaken – her oppfordres det til å drikke, og det er ingen annen skål, men en tredje og en fjerde! Her skal det festes og feires. Hvis en med drikkeproblemer innvender at UiO gjennom å synge Gaudeamus fremmer drikkepress, er dette et argument på samme intelligensnivå som det om at den gir feil signaler til kvinnelige studenter. Like dumt. Vi kan jo ta drikkepress-argumentet videre: Ingen avsynging av Gaudeamus og ingen drikking i Fadderuken. Begge kan føre til alkoholisme.

Les også: Tilbyr student­ra­batt på «fillers»: –⁠ Svært skeptisk

Men jeg har lovet å ta kvinneargumentet helt ut: Ikke bare skal ikke sangen synges; men vi må fikse Aulaen og Universitetsplassen slik at kjønnsbalansen blir riktig. Der ute står to menn på sokkel, Anton Martin Schweigaard og P.A. Munch. Riv ned den ene og erstatt med en kvinne. Men i selve Aulaen er problemet påtrengende, for her er det seks byster uten bryster av den fineste Carrera-marmor på pidestaller av granitt. Den første til venstre kan passere som kvinne dersom man har dårlig syn, det er Georg Sverdrup med hår som ser ut som permanentkrøller fra 50-tallet. Men ved nærmere ettersyn ser man kinnskjegget; så enten en mann eller en kvinne med hormonelle problemer. De andre er umiskjennelig menn, og alle er av stort intellektuelt kaliber: Grev Wedel Jarlsberg (en aristokrat, hvilket signal sender det?), professorene Treschow, rektor Brøgger, politikeren Nicolai Wergeland, og den store Schweigaard. Alle seks var enormt viktige for opprettelsen av UiO, hver på sin måte. Eminente menn, og som UiOs egen omtale sier: «Bystene representerer både heder og minne og hver og en kan forsvare sin plass i universitets festsal» (Marmorbystene i Aulaen, s.3). Her blir det altså ikke lett å hive ut tre av dem.

Og verre blir det, for på langveggene er det Munchs malerier av kvinnen – til høyre – som ammer mens hun passer på tre barn til; mens mannen – på venstre vegg – er underviser med en ung elev. Er man primitiv nok kunne man si at dette er kjønnsroller av verste sort, en versjon av ‘far leser, mor syr’, bare enda verre, for mor syr ikke, hun ammer; mens læreren, universitets hovedperson, er en mann. Hva skal vi gjøre med veggmaleriene? Retusjere dem, male dem over?

Skal tidlig krøkes: Bernt Hagtvet skrev stiler om Hitler på barne­skolen

For ut fra logikken om at Gaudeamus igitur sender feil signaler til kvinner, må jo alt dette andre ved vår festsal være helt utålelig. Og det er mye mer som må fikses for å få til kjønnsbalanse – navnene på gradene: En bachelorgrad er mannlig, det betyr ungkar, og er også fra middelalderen, som mastergraden, uten tvil myntet kun på menn. Magistergraden, mag.art., som jeg har et eksemplar av og som dessverre er avskaffet, het ikke magistra artium for meg, men magister artium. Master of Arts er den engelske oversettelsen av dette. Skal ikke kvinnelige studenter få sin kvinnelige versjon av Master? Det blir Mistress. Og den kvinnelige versjonen av en bachelor er en Spinster. Da kan vi få pussigheter som denne: Are you a Spinster? No, I am a Mistress.