Ukomfortabel dansing: Den mest slående forskjellen mellom Genève og Norge er drikkekulturen, skriver Universitas-Simen, som føler seg lett utilpass når han må svinge seg på dansegulvet blant latin-amerikanere edru.
Ukomfortabel dansing: Den mest slående forskjellen mellom Genève og Norge er drikkekulturen, skriver Universitas-Simen, som føler seg lett utilpass når han må svinge seg på dansegulvet blant latin-amerikanere edru.Privat

Universitas-Simen stikker hodet frem og håper på det beste

I mini-Frankrike er det tre kyss på kinnet som gjelder

Komfortsoner brytes når man er omringet av enhjørninger i FN-byen.

Før jeg flyttet ned til Sveits og Genève for å være praktikant i FN, var jeg egentlig mest spent på hvordan jeg ville merke at jeg var i et annet land. Sveits minner jo om Norge på mange områder. Genève er omringet av fjell som kan fylle enhver nordmann med hjemmelengsel. Er du ute og går i fjellene kan du hilse på alt og alle, men sitter du på bussen prøver du å unngå øyekontakt med sidemann. Forskjellene er dermed ikke noe man får slengt i trynet med en gang man kommer ned her, men de er der likevel.

Les også: Melding hjem fra et akademisk Paradise Hotel

Den mest slående? Drikkekulturen blant unge. Etter en drøy måned har jeg enda til gode å høre med praktikanter eller studenter i byen snakke om å ha bli kastet ut av utesteder, eller det kule veiskiltet man dro med seg hjem til leiligheten kvelden før. Det betyr ikke at alkohol er fraværende, men den står definitivt ikke i sentrum når det skjer noe sosialt. Det er både deilig og litt ukomfortabelt. For her forventes det faktisk at man danser uten å drikke først, og som nordmann er ikke komforten på topp når man skal danse omringet av praktikanter fra latin-amerikanske land.

Lokale sveitsere er mystiske skapninger på linje med enhjørninger

En annen tilvenningssak er dette med tre kyss på kinnet når man hilser. I det internasjonale miljøet i Genève er det ikke alltid like enkelt å vite om den nye praktikanten fra Japan, som ankom for to dager siden, har fått med seg denne normen enda. Det handler altså både om å bli vant med det selv, og samtidig se an om motparten er på samme nivå. Nivåene rangeres for øvrig fra et selvsikkert «Sånn gjør vi det her i Genève» til «Jeg vet ikke om duuu... heheh». Det går ofte noen nølende sekunder før en av partene enten strekker frem hånden, eller noe usikkert stikker frem hodet og håper på det beste.

Melding hjem fra Buenos Aires: –⁠ Feminazi!

Byen har også det jeg vil kalle et ekstremt internasjonalt miljø, på grunn av alle organisasjonene som har kontorer her. Et par av mine medpraktikanter har ytret at lokale sveitsere er mytiske skapninger på linje med enhjørninger. Joda, de er der, men når man møter de kommer det alltid et par halvtørre kommentarer på linje med «Jøss, trodde ikke dere fantes jeg». Det spørs om ikke vi er uvitende praktikanter i en ugjennomtrengelig internasjonal boble, omringet av enhjørninger. Byen føles også franskere enn Paris. Det deles ut croissanter i lunsjen og man får kjøpt små vinflasker med tilhørende plastkopp slik at man kan ta det med rett i parken. Antallet franske flagg etter sommerens VM-triumf kan sammenlignes med norske flagg i Oslo 17. mai. Det skal også sies at desto bedre fransken blir, desto mer kommer jeg i kontakt med de mytiske lokale sveitserne.

Melding hjem fra Taiwan: –⁠ Det kinesiske dilemmaet

Tilslutt må jeg si det slår meg hvor positivt image Norge har hos samtlige jeg møter. Nordlys, kulde og et velfungerende samfunn er gjengangerne, uavhengig av hvor i verden samtalepartneren kommer fra. Bloggerkriger eller ferieturer til Iran ser altså ikke ut til å ha blitt fanget opp utenlands. Jeg syntes nesten litt synd på amerikanerne, som ofte innleder med å unnskylde når de forteller hvor de er fra, mens jeg kysser et par kinn, tar en tur i fjellet og leter etter sveitsere.