Jeg skal bare bli noe

Vi streber mot alt vi skal bli, helt til vi glemmer at vi allerede er.

Idet det ringer på skvetter jeg til. Jeg kan ikke huske å ha invitert noen, men går lydløst mot døren, titter gjennom kikkhullet og ser at noe står på trappene og vil inn.

Svalene flyver stadig høyere over Norge. Høy svale betyr godt vær og at World Happiness report 2018 har plassert dette lille landet på lykkepodiets andreplass. Det er derfor det ringer på døren. Da jeg ble født stakk nemlig en sølvskje ut av munnen min. Jeg stusset ikke nevneverdig over denne skjeen, da den var riktig fin å se på og jeg forhåpentligvis ville kunne bruke den til å øse av livets muligheter med. Jeg var riktig så flott med sølvskjeen i munnviken, så voksne spurte meg titt og ofte hva jeg ville bli når jeg ble stor.

Fikk du med deg denne? Hjelp, jeg er student!

De spurte med en tilgjort, nesten lokkende tone i håp om at jeg skulle bite på. I barndommen er uvitenhet illusjonenes brensel og man tror som regel at de voksne har rett, at man må ta valg og bli noe mer enn man allerede er. Hils på Postman Pat, sa de, han er først og fremst yrket sitt, dernest menneske.

Siden den gang har forventningene, dette viktige, men abstrakte, som forsøker å legge føringer for hva fremtiden bør inneholde, stått utenfor og ønsket å komme inn. Som at en må ha en plan og endestasjon for reisen som livet er. Som man blir og er det man jobber som.

Les psykologens tips til ferske studenter: –⁠ Det er bedre å lykkes litt enn å mislykkes stort

Vi er kommet til den delen av året hvor de tunge smijernsportene som holder høsten adskilt fra sommeren er satt på gløtt. Høsten er omsider fri og gjennom sprekken mellom portene tyter det håp, drømmer og illusjoner. Når du har alle verdens muligheter må du for guds skyld bli noe viktig, noe utover deg selv.

I tilstandsrapporten for høyere utdanning for 2018 skriver Kunnskapsdepartementet at hele 46 000 mottok CV-fyll, vitnemål fra Norges universiteter og høyskoler, i 2017. Det er en stor gjeng med flinkiser, det. Lenge har det vært 50% på alle ambisjoner og for høsten 2018 har Samordna Opptak sendt ut hele 98 277 tilbud om studieplass. Vi er en nasjon av ambisjoner. En nasjon som står giv akt og er livredd for å bli svar skyldig når vi serveres spørsmål som «Hva driver du med da?». Hvorfor er det så innmari viktig å bli noe?

I Fjellvettreglene står det at en må planlegge turen og melde fra hvor en går. Det betyr at når folk spør deg på en bli-kjent-fest i starten av semesteret hva du har gjort før du begynte på mastergraden, bør ordene som faller ut av deg inneholde opplevelser og erfaring som kan sorteres i posen med alt det som er relevant for fremtiden. «Å vokse opp er å samle bitene, i håp om å bli et helt menneske», skriver Finn Skårderud i boken «Uro». Her mener han nok å haste mot det viktige internshipet, den relevante sommerjobben og de riktige vervene. Jeg hører ofte at mennesker snakker om livet sitt som om det var en økonomisk virksomhet der eierne forventer lineær progresjon og økt avkastning på investert kapital.

Om alt av tanker om fremtiden blir for mye kan du alltids ta et lite sjekkeavbrekk: Du ser ut som min fremtidige kjæreste!

I flere år vegret jeg meg for «Hva skal du bli når du blir stor»-spørsmål og unngikk de ved å stille motspørsmål så snart muligheten bød seg. Det gjør jeg nok også enda. Det oppleves som et nederlag å ikke ha en fullendt plan. Mitt skip er lastet med veikhet og feighet. Kan ikke noen heller spørre om jeg er en som har med ketsjup på tur, eller en som låner av andre? Det er kanskje det mest karakterbærende spørsmålet av alle. Hvis mitt liv var et AS ser det mørkt ut for den lineære kurven vi planla for første kvartal.

Det står ikke noe om å loke som et helvete og drite i lineær progresjon i Fjellvettreglene, men det står vend i tide; det er faktisk ingen skam å snu. Så for ikke så lenge siden hilste jeg på Oslo for aller første gang. Ny by, ny meg var et slags håp jeg bar tungt på. Etter å ha fullført tre år av en femårig utdanning i Tromsø, snudde jeg i tide og sluttet. Det var august og i den lille leiligheta jeg bodde i på St. Hanshaugen var jeg svett av den klamme Oslo-lufta, og av at jeg enda ikke var spåkone blitt, selv som tjuefemåring. Er jeg en som gir opp? Hva skal jeg bli? Det er skummelt å ikke fullføre, men enda skumlere å studere bare fordi samfunnet krever av deg at du skal bli noe. Å slutte medfører en indre konflikt av skuffelse og lettelse. Skuffelse over å ikke leve opp til forventningene, lettelse over å høre på meg selv.

Kjendisene har også noen studenttips: Slik takler du studentlivet

Av og til lurer jeg på om jeg har blitt sånn stor som de voksne snakket om da de spurte hva jeg ville bli når jeg ble stor. Sympatiserende, spørrende, blikk nesten i villrede, ser på meg når jeg sier at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre videre. De tror det er synd i meg, at jeg sto bakerst i køa da de delte ut drømmer og ambisjoner. Jeg er ennå ikke sikker på hva jeg skal bli når jeg blir skikkelig stor, eller når jeg blir ordentlig stor, for den saks skyld.

Som de tre bukkene bruse skal til seters og gjøre seg fete, skal vi ut i livet og bli til folk. Bukkene må passe seg for trollet under broen, og vi må passe oss for det evige jaget og kvelende presset om at vi må bli så innmari mye. Kanskje vi heller skal ta åsså slappa litt, hæ? Den som vil bli sin egen lykkes smed må fyre med noe annet enn samfunnets forventninger, de glørne varmer ikke noe særlig og slokker så altfor lett.

Når du hører at det ringer på og du ikke har invitert noen, bli sittende og slapp av. Når du føler at du må bli så innmari mye mer, husk at du allerede er.