Den digitale gape­stokken

Det er på høy tid at vi husker at også rasister er mennesker

Flyktningkrisen har medført en rekke utfordringer knyttet til rasisme, alt fra ildspåsettelser, hets mot flyktninger, hatefulle ytringer i sosiale medier, og nå i det siste: Opprettelsen av rene borgerverngrupper flere steder i Europa.

Reaksjonene fra de som har engasjert seg mot rasisme har så langt vært en eneste stor fallitterklæring. Grupper som «Operasjon Askeladd» har gått i fronten for å synliggjøre rasistiske ytringer i sosiale medier, noe også enkelte aviser har kastet seg på.

Vi har sett nok til å være klar over at dette er et problem. Likevel ser det ut til at det har blitt folkesport å sjokkere venner på Facebook med hvor fæle disse rasistene er. Den digitale gapestokken har blitt et sentralt verktøy i anti-rasismens kamp.

Resultatet har vært en dehumanisering av rasister som har bidratt til å gjøre en gruppe som var fremmedgjorte, enda mer marginaliserte. Når vi samtidig tar høyde for hvordan vi har angrepet ytterliggående holdninger og personer hos muslimer, er kontrasten stor. Der hvor vi bruker store ressurser på å forstå hvordan islamister radikaliseres, har vi slått oss til ro med at rasister rett og slett er monster.

Det er enkelte ting som går igjen i skjermdumpene som har versert i sosiale medier. Mange har påpekt ironien i at mange av de som er opptatt av å holde Norge «norskt», ofte har store problemer med rettskriving. I tillegg vitner flere av innleggene om at mange av kommentatorene ikke er særlig nyanserte eller reflekterte. De er mennesker som på en eller annen måte har falt ut av samfunnet, og som opplever en virkelighet hvor de havner bakerst i køen. En del av dem tilhører marginaliserte grupper.

Det er på høy tid at vi slutter å høste moralsk kapital ved å riste på hodet av rasistiske skjermdumper, og det er på tide at vi husker på at også rasister er mennesker.