Innførte: Kristin Clemet innførte Kvalitetsreformen da hun var utdanningsminister. Arkivfoto: Christine Erlbeck
Innførte: Kristin Clemet innførte Kvalitetsreformen da hun var utdanningsminister. Arkivfoto: Christine Erlbeck

Enkelt forklart:

Dette er kvali­tets­re­formen

Hva er egentlig kvalitetsreformen? Hvorfor likte politikerne den, mens mange akademikere og studenter var skeptiske?

Slik presenterte Universitas kvalitetsreformen for sine lesere i 2005:

  • Kvalitetsreformen ble iverksatt ved samtlige høyere utdanningsinstitusjoner i Norge ved studiestart høsten 2003 og er i stor grad en følge av Bologna-prosessen.
  • Les også: Her er studentene best og verst

  • Ifølge det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet var målene for kvalitetsreformen at kvaliteten på utdanning og forskning skulle bli bedre, at intensiteten på utdanningen skulle økes, og at det skulle bli mer internasjonalisering.
  • Les også: Kvalitetsreformen har ikke virket

  • Reformen innebar en ny studiestøtteordning, hvor deler av lånet ble omgjort til stipend ved bestått eksamen.
  • Reformen innebar tettere oppfølging av studentene, mer obligatorisk undervisning og kontinuerlig evaluering.
  • Reformen skulle gi økt mulighet for internasjonalisering. Utdanningsinstitusjoner skulle legge til rette for at deler av graden kunne tas i utlandet. Antallet utenlandske studenter i Norge skulle også øke.
  • Reformen innbar innføring av ny gradsstruktur med bachelor- og mastergrader, samt overgang fra vekttall til studiepoeng.
  • Reformen skulle innebære bedre kvalitetssikring ved utdanningsinstitusjonene. Man opprettet for eksempel kvalitetssikringsorganet NOKUT.
  • Som en fortsettelse la Utdannings- og forskningsdepartementet i juni 2004 fram et forslag til en ny lov om universiteter og høyskoler.
  • Hvorfor likte politikerne reformen?

  • Reformen var en del av en EU-tilpasning for høyere utdanning.
  • Reformen la til rette for økt liberalisering av det norske «utdanningsmarkedet».
  • Reformen skulle føre til mer gjennomstrømning i høyere utdanning.
  • Rektor kunne etter reformen bli ansatt av et styre som utnevnes av departementet istedenfor å velges av de ansatte. Dette sikrer ytre kontroll, fremfor indre demokratiske og kollegiale styringsformer.
  • Forskningsfinansieringen gjennomgikk en strømlinjeforming og skulle bli mer prosjekt-, resultat- og effektivitetsorientert.
  • Hvorfor mislikte mange studenter og vitenskapelig ansatte reformen?

  • Forskere ble nødt til å undervise mer og fryktet at dette vil trekke oppmerksomheten bort fra det vitenskapelige arbeidet.
  • Økt internasjonalisering av utdanningssystemet ble av mange sett på som et skritt mot liberalisering av «utdanningsmarkedet», et begrep som i seg selv opprører deler av det tradisjonelt venstrevridde miljøet i norsk akademia.
  • Flinke studenter likte ikke det unyanserte bokstavkaraktersystemet siden det ville bli umulig å skille de skikkelig flinke fra de veldig flinke, etter at alle begynte å få «A». Dette førte blant annet til at man man høsten 2003 måtte bestemme inntak på profesjonsstudiet i Psykologi via loddtrekning.
  • Den nye karakterskalaen resulterte i normalfordeling av karakterer (10% A, 25%B, osv), noe som kan skape et usunt og konkurreransepreget studiemiljø. Hvis kameraten din får A, så blir det en A mindre å ta av.
  • De studentene som foretrakk å lære med egne metoder i sitt eget tempo på egenhånd – eventuelt late og tilbakelente studenter – likte ikke at de nå måtte møte opp til obligatorisk undervisning for å samarbeide med folk de ikke kjente.
  • Instituttene reagerte på innføringen av det de kaller «tellekantsystemet». At de måtte vise kvantifiserbare resultater, det vil si telling av antall forskingsrapporter og ferdigutdannede, for å få bevilget midler.