Illustrasjon: Øivind Hovland
Illustrasjon: Øivind Hovland

SiO praktiserer bare åpenhet når det er beleilig.

Vis oss pengene, SiO!

Studentrepresentanter i SiO-styret, vær like ansvarlige som dere hevder å være: jobb for at samskipnadene blir omfattet av offentlighetsloven.

I vinter fikk studentene tilbake makten i studentsamskipnadene, da Stortinget reverserte loven som hadde fratatt studentene flertallsmakten i samskipnadsstyrene. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen slo fast at han har tiltro til at studentene vet sitt eget beste, og mang en studentleder argumenterte for det samme. Derfor er det synd at Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) tåkelegger sin egen virksomhet.

Les også: Akademika-salgssummen avslørt

For to uker siden slo Universitas fast at SiO fikk 12,7 millioner kroner da de solgte bokhandelen Akademika. Men det var ikke takket være samskipnaden selv at summen ble kjent. SiO har plent nektet å gå ut med hvor mye de fikk fordi «innholdet er et forretningsmessig forhold mellom partene», som SiO-direktør Lisbeth Dyrhaug uttrykte det.

Studentene har rett til å vite hva dere driver med og hva dere gjør med pengene våre»

Akademika var lenge et pengesluk. Bare i 2012 var underskuddet på 50 millioner. I årene før salget, sprøytet derfor SiO titalls millioner studentkroner inn i kjeden. Deretter, da de solgte seg ut med det som sannsynligvis er store tap, holdt de salgssummen hemmelig. SiO kan med andre ord kaste bort pengene dine, for så å hemmeligstemple hvor mye de skusler bort.

Les også: Solgt for hemmelig sum

I Universitas har det flere ganger blitt argumentert for at samskipnadene bør underlegges offentlighetsloven. Den gir klare føringer for hva som kan holdes hemmelig av møter og dokumenter, og slår fast at målet er å «legge til rette for at offentlig virksomhet er åpen og gjennomsiktig».

Fra offentlig hold er det delte meninger om hvorvidt samskipnadene bør inn under offentlighetsloven eller ikke. Justisdepartementet sa i 2007 at de vil ha blant andre SiO inn under loven, mens Kunnskapsdepartementet, fire år senere, sa nei til det samme.

For å ha ryggen fri har SiO snekret sammen sin egen «åpenhetspolicy». Problemet er at unntakene de har lagt inn i policyen er akkurat så vage og romslige at alt kan holdes skjult.

SiO har også opprettet et klageorgan man kan gå til, om man mener de holder for mye informasjon tilbake. I dette klageorganet sitter «leder for virksomheten som eier det aktuelle dokumentet, kommunikasjonsdirektør, HR-leder, en studentrepresentant fra SiOs hovedstyre og en representant fra Velferdstinget (...)». Man klager altså til de samme som først sa nei.

Dette er enhver forvalters våte drøm.

Når man er underlagt offentlighetsloven derimot, må man finne seg i at avslag på innsyn kan klages inn for Sivilombudsmannen. Det betyr enkelt og greit at en ekstern og uavhengig instans kan sette ned foten om man bruker unntaksbestemmelsene til å nekte innsyn i dokumenter man egentlig ikke har rett til å holde tilbake.

Om SiO tar til fornuft og lar offentlighetsloven gjelde også dem, vil samskipnaden øke sin legitimitet overfor studentene. For da kunne vi, etter å ha klaget, faktisk stole på at det er legitime grunner til at akkurat det dokumentet ikke bør offentliggjøres. Men så lenge de sitter med bukta og begge endene, er det umulig å vite om ting er hemmelige kun fordi det er beleilig for SiO.

Studentrepresentanter i SiO-styret, vær like ansvarlige som dere hevder å være: jobb for at samskipnadene blir omfattet av offentlighetsloven. Studentene har rett til å vite hva dere driver med og hva dere gjør med pengene våre.