Arkivfoto: Hans Dalane-Hval
Arkivfoto: Hans Dalane-Hval

Blind klage­sensur – fra C til F

I stedet for å gi mindre informasjon til klagenemden bør en gi mer.

Klagenemder praktisere nå «blind sensur». Det betyr at de ikke lenger skal vite hvilken karakter som er grunnlag for studentens klage. Studentrepresentanter mener dette skal gi en mer riktig vurdering. Likevel er ordningen lite akademisk. Et utdanningssystem bør kanskje verdsette mer informasjon – ikke mindre. Denne mangel på informasjon kan gi mange interessante utslag. I en nylig sak fikk en student C til eksamen, klaget og fikk F! Hvordan kan det skje?

Det er en utbredt misforståelse at karakterer er absolutte, i praksis at karakter settes ut fra oppgave og besvarelse alene. Så enkelt er det ikke. En sensor vil også se på hvordan andre studenter har gjennomført eksamen. En god besvarelse i en mengde av mange svake kan få en A. Samme besvarelse blant mange meget gode kan få en C. Tilsvarende, en svak besvarelse kan kanskje bli tillagt en C om de fleste andre har gjort det dårligere, men i verste fall få en F i en samling av gode besvarelser. Slik må det være.

Vurderingskriteriene har også lagt dette til grunn. For en A heter det for eksempel «Fremragende prestasjon som klart utmerker seg» – altså i forhold til det andre presterer. Karakterer er altså relative. Dersom det ikke var slik kunne vi jo i prinsippet ende opp med bare A’er eller bare F’er. Vi skal bruke hele karakterskalaen, i hvert fall for større lavere grads fag, og over tid ønsker vi jo å ha et snitt på C. Mange utenlandske universiteter opererer også med «class ranking»: hun var best i sitt kull, han kom blant de beste 25 %, osv. Igjen en klar indikasjon på at vurderingene er relative.

Nå vil sensorens forventninger også ha betydning. Var det mange gode studenter i de foregående kullene og et lavere nivå på årets kan nok snittet synke under C. Tilsvarende kan det bli noe høyere om sensoren finner at besvarelsene er bedre enn forventet. Faglæreres forventninger vil jo også få innflytelse på utforming av oppgavene. De blir vanskeligere om det over tid er mange gode studenter, lettere om mange gjør det svakt. Snittet ender likevel opp omkring C. Vi ser dette tydelig i utdanninger med skiftende opptakskrav. Er konkurransen høy må en ha toppkarakterer for å komme inn. Med lavere konkurranse kan studiet bli åpent. Men også der har en et karaktersnitt omkring C over alle år – ganske så uavhengig av studentgrunnlaget.

I denne sammenheng ser vi at «blind sensur» blir en umulighet. Det en da ber om er at klagenemden skal vurdere karakteren ut fra oppgave og besvarelse alene. Men de har også sin bakgrunn. Den vil være formet av erfaringer fra deres institusjoner og deres fag. Den kan være veldig forskjellig fra bakgrunnen til den som utførte den første sensuren. Og der denne sensoren tok med inntrykket fra de andre besvarelsene har klagenemden bare den ene.

««Blind sensur»-eksperimentet vil kunne gi mange interessante saker. Sannsynligvis vil studentene tape.»

«Blind sensur»-eksperimentet vil kunne gi mange interessante saker. Sannsynligvis vil studentene tape. Det vil i hvert fall være risikosport å klage på en ståkarakter. De formidlende omstendigheter en kan finne ved den første sensuren vil nok ikke være til stede i samme grad hos klagenemden.

Løsningen må være å gå motsatt vei. I stedet for å gi mindre informasjon til klagenemden bør en gi mer! Mitt forslag er å endre «retten til å sende klage på sensur» til en «rett til å sende faglig begrunnet klage på sensur». Klagenemden kan da få et saksgrunnlag som også består av begrunnelse fra den første sensuren (det kan vi kreve nå) og studentens faglig begrunnede klage. Dette vil kunne fange opp alle saker der studenten har fått gal karakter, samtidig som det nok også vil begrense antall klager til disse tilfellene. Da kan vi gi klagenemdene mulighet å utføre et grundigere arbeid. Det skulle gi et meget effektivt og rettferdig system.