Sone Zzzzz

Hannah Arendts tese om ondskapens banalitet har aldri virket så uinspirert som i Øyvind Vågnes' Sone Z__.

*Sone Z

Av: Øyvind Vågnes

Forlag: Tiden

Vi får aldri vite hvordan Thomas DeGarves verden utviklet seg til å bli totalovervåket. Det nærmeste vi kommer forklaring får vi av en kollega. «Før følgde vi eit individ, sa Clemet... og vi grunna det i ein mistanke. No rettar vi blikket mot alt, heile tida. Fordi vi kan det.»

DeGarve er dronepilot, og på jobb sitter han i en underjordisk bunker og overvåker medborgerne sine. Hjemme lever han i stille desperasjon. Han er separert, og dattera hans har forsvunnet sporløst. Av en kollega blir han beskrevet som «en mann som ikke lar seg knekke av noe». Han er sterk og stoisk, av den gamle skolen, en karaktertype som er skildret til det døde tidligere. Forfattere som John Williams og J. M. Coetzee har portrettert denne typen mesterlig, og sammenlignet med disse framstår DeGarve som våt papp.

DeGarve har jobbet i Sone Z i årevis. Her står muren som holder uvelkomne ute – de «kvite skuggane» han ser gjennom dronekameraet. Igjen er romanen sparsommelig med detaljer. Vi får ikke vite hvem som prøver å komme seg inn. På utsiden skvulper det vann mot muren og gir assosiasjoner til båtflyktninger som krysser Middelhavet. Mens samfunnet innenfor virker som et klønete bilde av Vesten, med all vår digitale overvåkning og trang til trygghet.

Det er mange svakheter med Øyvind Vågnes sin fjerde roman. Språket er så enkelt at det grenser til det barnslige. Kanskje skal det gjenspeile tankene til den fåmælte protagonisten. Eller kanskje skal det symbolisere hans fremmedgjøring fra samfunnet og hans familie. Men setningene på ett, to og tre ord som dominerer teksten oppleves som en tvangstrøye.

Den største skuffelsen er likevel at DeGarve ikke reflekterer over de åpenbare moralske problemstillingene han møter i jobben sin. Ikke annet enn helt i overflaten. Hans unnskyldning er like enkel som den er uoriginal. Det er ikke han som tar beslutningene. Det var ikke han som bygde muren, eller la piggtråd på toppen. Han bare gjør jobben sin. Hannah Arendts tese om ondskapens banalitet har aldri virket så uinspirert som i DeGarves verden.