Da aulaen brant

En liten gnist var det som skulle til. Så bestemte nazistene seg for å deportere 644 Oslo-studenter til Tyskland.

Ingen vet ennå hvorfor de gjorde det, de tre mennene som sneik seg inn i Universitetets aula natt til 28. november 1943, dynket interiøret med parafin – og tente på.

Planen var nok ikke å brenne ned aulaen – brannstifterne ringte selv straks og varslet politiet – så akkurat hva de ønsket å oppnå med den lille brannen, er fremdeles et mysterium.

Var brannen en provokasjon fra tysk hold? Var den inspirert av den berømte riksdagsbrannen i Berlin – brannen som førte til en rekke massearrestasjoner slik at Adolf Hitler kunne etablere seg som rikets diktator? Eller tente mennene på aulaen bare for å stoppe en tysk konsert som var planlagt dagen etter?

Ingen vet helt.

Selv ante de nok heller ikke konsekvensene, disse tre: at brannstiftelsen skulle bli stående i historiebøkene som starten på nazistenes massedeportasjon av norske studenter.

Situasjonen hadde vært spent hele høstsemesteret: Tyskerne hadde gjort stadige forsøk på nazifisering av Universitetet; ledelsen var i pågående forhandlinger med nazistene og de aktivistiske studentene mente situasjonen skapte usikkerhet om akademikernes motstandsevne. Og joda, visst var det krig, men brannpåsettelse var et uortodokst virkemiddel i motstandskampen – og hadde nok ikke blitt godkjent av motstandsledelsen.

Det er altså fortsatt usikkert om hensikten med brannen var å tvinge fram et klimaks i konflikten på Universitetet. Men det var i aller høyeste grad det som skjedde.

For det var én mann som ikke hadde noe særlig til overs for åpne provokasjoner: Rikskommissær Josef Antonius Heinrich Terboven.

Det var typisk tysk okkupasjonspolitikk å vente på et påskudd til å slå ned på motstand – slik at skylden for angrepene kunne legges på motstandsbevegelsen – og Terboven benyttet sjansen umiddelbart: Allerede dagen etter brannen skyldte pressen på studentene.

Samme kveld møtte Terboven Norges politisjef og lederen for den tyske sikkerhetstjenesten for å underrette dem om sin plan: å arrestere samtlige studenter ved Universitetet, og sende dem til «egnede» leirer i Tyskland.

Terboven hadde dårlig tid: Den kommende dagen ble brukt til planlegging, og allerede klokken 11.05 den 30. november – to dager etter brannen – ble aksjonen igangsatt.

Hele dagen ble det drevet regelrett jakt på studenter over hele Oslo

Gestapo ledet 300 menn i aksjonen: Flere lastebiler rullet inn på Universitetsplassen og sperret av hele området; det ble slått til mot Blindern, Deichmanske bibliotek og Rikshospitalet; ved T-banestasjonene på Majorstuen og Nationaltheatret ble unge menn stoppet og avkrevd legitimasjon; hele dagen ble det drevet regelrett jakt på studenter over hele Oslo på grunnlag av lister politiet hadde skaffet seg på forhånd – og de arresterte ble fortløpende samlet i Universitetets aula.

Ikke alle ble holdt fanget: Kvinnelige studenter ble sluppet fri; «politisk lojale» studenter slapp unna.

De resterende ble holdt fanget hele natten i en aula som fortsatt luktet svidd.

Over 1200 studenter tilknyttet Universitetet i Oslo ble arrestert i løpet av høsten 1943. De ble så sendt til en fangeleir i Stavern, før rundt halvparten – 644 stykker – ble deportert til Tyskland.

At disse studentene var tatt til fange på kollektivt, ikke individuelt, grunnlag, gjorde studentdeportasjonen unik i europeisk sammenheng: Studentene skulle ikke først og fremst straffes – de skulle omskoleres.

Med en velkjent kombinasjon av forføring og brutalitet skulle nazistene lære opp de norske studentene i nasjonalsosialistisk verdensanskuelse – massepåvirkning og mobilisering av store ungdomskull hadde fungert utmerket for tyskernes Hitlerjugend.

I Tyskland ventet nemlig ikke vanlige straffeleirer; studentene deltok i forelesninger om blant annet rasehygiene, etnososiologi, reformpedagogikk og gammelnordisk spillkultur.

Tyskerne utviklet fort en ambivalent holdning til fangegruppen: forakten for studentenes holdninger blandet seg med en beundring for deres nordiske raseegenskaper. Her hadde de medlemmer av det «germanske stammefellesskapet», og det lå mye prestisje i å omskolere dem – noe som også gjorde seg utslag i utvelgelsen: I studentenes egne beretninger kommer det fram at den første puljen som ble deportert ble valgt ut etter høyde, hår- og øyefarge.

Det var de mest raserene som skulle til Tyskland for å få sin rasebevissthet aktivisert.

Tyskernes prosjekt endte som en fiasko. Etter et drøyt halvår var det som var av optimisme blant nazi-lederne snudd: De norske studentene hadde forandret seg underveis, mente de, de var ikke lenger en germansk elite, men «rasemessig mindreverdige individer som ikke eide evne til å gripe tidens åndelige verdier».

Sommeren 1944 var Tyskland på retrett – noe som gjorde det vanskeligere å prioritere midler til slik skolert omskolering av ikke-vennlig innstilte nordmenn – og den siste delen av krigen ble studentene i større grad behandlet som «vanlige» fanger.

Erfaringene studentene gjorde, var dyrekjøpte. 17 av dem døde som følge av sykdom eller skader, og mange fikk psykiske traumer å slite med for livet.

Men ingen av de 644 norske studentene vendte hjem som overbeviste nasjonalsosialister.

Førstkommende lørdag, 30. november, arrangerer Universitetet i Oslo minnekonsert i Universitetets aula i anledning 70-års-markeringen av nazistenes deportering av studentene

Kilde: Universitetet i Oslo: 1940-1945: Universitetet i kamp, av Jorunn Sem Fure.