ENIG MED WEBER: -Akademikere er ikke billige i drift, og jeg mener vi har en forbannet plikt til å bidra til å gjøre det offentlige ordskiftet mer informert, sier UiO-forsker Asle Toje.
ENIG MED WEBER: -Akademikere er ikke billige i drift, og jeg mener vi har en forbannet plikt til å bidra til å gjøre det offentlige ordskiftet mer informert, sier UiO-forsker Asle Toje.

Mot bedre vitende

Norske akademikere skal helst ikke skille seg for mye ut. Går du mot strømmen, bør du være godt polstret.

FEMINIST: Professor i botanikk Inger Nordal, ville bare gå tilbake til blomstene sine da stormen stod på som verst. Hun ble blant annet anklaget for å styres av ideologi i forskningsdebatten. -- Jeg har fokus på det som passer ideologisk, men de andre har det i like stor grad. Alle er preget av sin bakgrunn, sier hun.
FEMINIST: Professor i botanikk Inger Nordal, ville bare gå tilbake til blomstene sine da stormen stod på som verst. Hun ble blant annet anklaget for å styres av ideologi i forskningsdebatten. –⁠ Jeg har fokus på det som passer ideologisk, men de andre har det i like stor grad. Alle er preget av sin bakgrunn, sier hun.

–⁠ Hvis du bare leser norske aviser, står du i fare for å utvikle intellektuelle mangelsykdommer.

Forsker og samfunnsdebattant Asle Toje står på kjøkkenet på Det Norske Nobelinstitutt og skravler som en foss. I løpet av tiden det tar ham å fiske noen kopper ut av skapet, har han allerede rukket å utføre en lang tirade om den begredelige dekningen høyresiden har i norsk presse.

Toje er uttalt motstander av multikulturalisme, kritiker av norsk venstreradikalisme og har gitt det norske bistandssystemet pepper så det holder. Han er det han kaller «Clint Eastwood-konservativ» og har en forkjærlighet for Frp. Samtidig er han forsker ved UiO, fungerende forskningsdirektør ved Nobelinstituttet og blir ansett som en av Norges mest fremtredende utenrikspolitiske forskere. Er det ikke noe som skurrer? Nettopp. Norge bugner ikke over av akademikere på den politiske høyresiden. Det tok det ikke lang tid for Toje å forstå.

–⁠ Norge er et klamt sted. Mye av debatten handler om å drive annerledestenkende ut av ordskiftet gjennom å stemple deres meninger som uakseptable.

I 2005 kåret Dagbladet de ti viktigste intellektuelle i Norge. Der fantes det knapt én representant fra den norske høyresiden.

–⁠ De tok det som et tegn på kvalitet, jeg tar det som et sykdomstegn, sier Toje.

Toje er én av flere som har fått erfare prisen av å være kontroversiell i norsk akademia. Akkurat det var også tema for Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten, i boken Verdien av uenighet. Debatt og dissens i Norge. Åmås er ikke i tvil om at det er tungt å gå mot strømmen i et konsensuspreget land.

–⁠ Norge er et lite land med små miljøer. Mange er avhengige av noen få personer. Kommer man i unåde, er det ikke så mange andre steder å gå.

Og det står påfallende dårlig til i det akademiske miljøet i Norge, i følge Åmås.

–⁠ Takhøyden i norsk akademia er ikke spesielt stor. Tvert imot vil jeg si, og det er skremmende, hevder Åmås.

–⁠ Men hva er det som gjør det så viktig å ha kontroversielle meninger?

–⁠ Det er ikke viktig i seg selv at de er kontroversielle, men at de har synspunkter som er annerledes enn de fleste andre. Det trenger vi for å finne sannheten, eller i hvert fall for å komme nærmere den.

Åmås mener likevel ikke at alle kontroverser bør se dagens lys.

–⁠ Oppfordringer til vold og andre lovbrudd, samt hat mot grupper og enkeltpersoner, skal ikke slippe til i offentligheten.

Men selv om man befinner seg trygt innenfor disse grensene, må man likevel regne med skitne knep fra meningsmotstandere. Vanlige hersketeknikker er taushet, usynliggjøring, latterliggjøring eller personangrep, i følge Åmås.

–⁠ Som kontroversiell må man finne seg i å være upopulær, bli skjelt ut og å bli misforstått.

–⁠ Det sitter ikke langt inne å være uanstendig mot folk du oppfatter som uanstendige, sier Toje alvorlig.

Toje er ikke fremmed for triks av den sorten Åmås beskriver.

–⁠ En ting man ofte opplever i paneldebatter, er å bli erklært idiot dersom noen vet du stemmer Frp. Debatten er over i det øyeblikket noen kan påvise en Frp-tendens i den andres resonnement, hevder han.

Sommeren 2010 hevdet kommentator Elin Ørjasæter at Toje ikke fikk jobb ved norske utenrikspolitiske institutter fordi han var Frp-er. Toje, som nå er forsker ved Institutt for statsvitenskap ved UiO, ønsker ikke å uttale seg om det. Han påpeker likevel at det er påfallende få høyrepolitiske forskere ved norske institutter.

–⁠ Man finner ingen som har Frp-sympatier ved NUPI, og heller ikke ved PRIO, FAFO eller FFI. Er det fordi det ikke finnes Frp-sympatisører med utdanning? Det vet vi ikke stemmer. Disse menneskene blir ikke opplevd som relevante, sier han.

Toje har aldri veket unna for å ytre sine meninger.

–⁠ Da jeg bestemte meg for å ta doktorgrad, lovte jeg meg selv at jeg skulle ha mot til å forsvare de standpunktene som jeg mener er rette, uavhengig av hva som måtte være politisk korrekt til en hver tid. Jeg mener mottakeren har rett til å vite det.

Toje stupte med hodet først inn i «kulturkampen» i 2009. Han beskyldte venstresiden for å indoktrinere skolebarn i kulturradikalisme, å drive snillisme overfor kriminelle, og å tillate storstilt innvandring av folk som ender opp på trygd. Mail-innboksen til Toje var lenge preget av rabalderet som fulgte, men i kjølvannet av 22. juli toppet det seg. Småbarnsfaren ble ringt opp midt på natten med drapstrusler fra sinte mennesker som var ute etter å ta høyresiden.

–⁠ Var det verdt det?

–⁠ Ja. Alt i alt føler jeg at jeg har vunnet mer enn det jeg har tapt på å kalle en spade en spade, sier Toje bestemt.

For Inger Nordal, professor i botanikk ved Biologisk institutt, sa det en dag stopp. Hun sluttet å gå på nettet, og gikk tilbake til blomstene sine. Kritikken hadde haglet etter innspillet hennes i Hjernevask-debatten, og hun ble uvel bare av tanken på å åpne e-posten. Skulle hun la de andre vinne debatten? Så fikk de gjøre det, da.

Å være uttalt feminist og botaniker på samme tid, har ikke falt i god jord hos alle. Nordal ertet kraftig på seg sosiobiologer da hun hevdet at kjønnsroller formes av miljøet vi vokser opp i, og ikke av gener. Hun ble anklaget for å være talsperson for tabula rasa-teorien, en teori som innebærer at menneskehjernen er tom og upåvirket av gener fra fødselen av, og ble beskyldt for å ha en feministisk og sosialistisk agenda. Dessuten var hun bare botaniker. Hun hadde ingenting hun skulle sagt.

–⁠ Hvorfor blir de så opphisset av det jeg sier? Det lurer jeg virkelig på. På en eller annen måte erter jeg på meg menn, det tror jeg at jeg har empirisk belegg for å si, ler hun.

Men Nordal underviser i evolusjonsbiologi, og mener at hun til dags dato ikke har sagt noe som er galt innenfor biologifaget. Hun er heller ingen forkjemper for en rendyrket versjon av tabula rasa-teorien. Men hun er sikker i sin sak om at gutter og jenters kapasiteter ikke er begrenset av genene.

–⁠ Jeg skal være ærlig nok til å si at budskapet fra sosiobiologien overfor unge jenter ikke er bra. Jeg tror at hvis du blir fortalt at «sorry jente, dette ligger i dine gener», så blir det en selvoppfyllende profeti.

Mens man kan tulle med hverandre på Biologisk institutt på Blindern, har hun fått bakoversveis i møte med sosiobiologer i Trondheims-miljøet. Feminister er i følge Nordal noe av det verste sosiobiologer vet.

Nordal legger ikke skjul på at hun farges av å være feminist. Men hun har også forsøkt å si med store bokstaver at motstanderne også påvirkes av sin bakgrunn. For henne er det utopisk å påstå at naturvitenskap er hevet over forskerens synspunkter, ideologi, tanker og kjønn.

–⁠ Jeg er bevisst at jeg er et politisk vesen. Når motstanderne mine blir så hekta på dette med kjønnsroller, synes jeg de er naive når de ikke ser sin egen politiske agenda.

Hva er motivasjonen din for å delta i en så opphetet debatt?

–⁠ Jeg er oppdratt til å tro at jenter kan. I oppveksten fikk jeg en fundamental trygghet på at det er bra å være jente. Jeg mistrives med at jenter får doble signaler; «vær flink, men ikke for flink!»

FRA OVEN: Stipendiat ved MF, Eskil Skjeldal mener han har rett til å argumentere religiøst for sine standpunkt på lik linje med alle andre. -En sekulær ateist er ikke noe mer nøytral enn en religiøs person i mine øyne.
FRA OVEN: Stipendiat ved MF, Eskil Skjeldal mener han har rett til å argumentere religiøst for sine standpunkt på lik linje med alle andre. –⁠ En sekulær ateist er ikke noe mer nøytral enn en religiøs person i mine øyne.

Eskil Skjeldal lener seg tilbake i stolen på det lille kontoret på Menighetsfakultetet og stikker en snus under leppa.

–⁠ Fosteret blir ikke mindre verdt fordi det er resultat av en voldtekt, men når det er sagt, er jeg ikke dum i huet. Jeg skjønner at voldtekt er et ekstremt tilfelle, sier han stille.

Den unge stipendiaten og faste spaltisten i Klassekampen satte sinnene i kok da han kastet seg inn i abortdebatten i 2008.

–⁠ Selv om fosteret er unnfanget i en voldtekt, står jeg fortsatt for at en abort er å ta et liv. Men det ville være ubarmhjertig å kreve at voldtatte kvinner skal bære frem et barn. Jeg vil ikke dit heller. Det jeg ender opp med å si er at abort er komplisert.

Heller ikke hans uttalelser om tidlig ultralyd har gjort ham særlig populær. Skjeldal mener det er et skritt på veien til et sorteringssamfunn.

–⁠ Hovedmålet med tidlig ultralyd blir å identifisere fostre med Downs syndrom for å så luke dem bort, uten at kvinner trenger å ha dårlig samvittighet.

Skjeldal mener han er i sin fulle rett til å bruke teologisk argumentasjon i debatten. Ikke alle deler den oppfatningen.

–⁠ Jeg er klar over at jeg fort kan bli stemplet som en religiøs mørkemann, en motstander av kvinnesaken, eller en som anser kvinnen som en fødemaskin.

Sånne holdninger møter jeg jo. Det faktum at jeg begrunner argumentene mine teologisk, blir ikke oppfattet som en reell argumentasjonsform i alle miljøer.

Skjeldal er inneforstått med at religion er «off» i den gamle raddisavisen han skriver for.

–⁠ Jeg får mailer som er litt på kanten. Men for å si det på godt norsk: Jeg driter en lang marsj i det. Jeg liker konfrontasjon, hvis ikke hadde jeg ikke stukket huet fram.

Det er imidlertid ikke bare hos Klassekampens lesere at han vekker reaksjoner. I deler av det akademiske miljøet på Blindern opplever han at hans argumenter oppfattes som infantile.

–⁠ Du kan godt si at religiøs argumentasjon er et tabu internt i visse kretser på Blindern. Det er helt greit, men når jeg ikke får delta i debatten fordi mine argumenter er teologisk fundamentert, da faller jeg av.

Han innrømmer likevel at han kan føle seg på bortebane i debatter. Som da han deltok i debatten om dommedag på Litteraturhuset med blant andre astrofysiker Knut Jørgen Røed Ødegaard.

–⁠ Alle de andre deltagerne hadde empirisk belegg for deres påstander. Så kommer liksom jeg inn med teologisk teori, ler han.

–⁠ Satt opp mot naturvitenskap, kommer teologi alltid til kort. Det er ikke rasjonelt å hevde at den viktigste personen i kristendommen var død i tre dager, for deretter å stå opp igjen. Det er ikke noe du vet. Du tror på det.

–⁠ Hvorfor delta i debatten hvis religion og naturvitenskap ikke kan kommunisere?

–⁠ Jeg tror på velbegrunnet uenighet. Da kan ikke religiøse begrunnelser holdes utenfor. Skulle ikke religiøse få lov å uttale seg om politikk, moral eller etikk?

–⁠ Kristin Krohn Devold begikk en aggresjonsforbrytelse. Man kan ikke la være å si det. Men det er klart: Du blir ikke populær av å hevde det.

FORBRYTELSE OG STRAFF: Professor i strafferett Ståle Eskeland vil stille norske statsråder for riksretten. Han vil ikke la seg affektere av reaksjonene til dem han kritiserer. -Den eneste målestokken for det jeg skriver og sier er at jeg kan stå for det selv.
FORBRYTELSE OG STRAFF: Professor i strafferett Ståle Eskeland vil stille norske statsråder for riksretten. Han vil ikke la seg affektere av reaksjonene til dem han kritiserer. –⁠ Den eneste målestokken for det jeg skriver og sier er at jeg kan stå for det selv.

Professor i strafferett Ståle Eskeland, tar lange tenkepauser og veier sine ord. Det er heller ikke så rart, når han anklager fremtredende norske politikere for å begå noen av de mest alvorlige forbrytelsene norsk og internasjonal lov kjenner. Etter mange års forskning har Eskeland kommet til konklusjonen at norske statsråder må stilles for riksretten for medvirkning til tortur og aggresjonsforbrytelser i Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Libya.

«I virkeligheten kaster professoren syre i fredsnasjonens ansikt», hevdet den norske diplomaten Jan Egeland. Reaksjonene Eskeland fikk, vitner om at Egeland var inne på noe.

–⁠ Jeg forventet ett av to; at de enten prøvde å argumentere mot, eller at jeg ble møtt med taushet. Det siste anså jeg for mest sannsynlig, for det lar seg ikke gjøre å argumentere mot mine hovedkonklusjoner på en saklig måte.

Den ene gangen han ble forsøkt møtt i debatt, var i Dagsnytt 18 mot statssekretær i Forsvarsdepartementet Roger Ingebrigtsen. Eskeland forteller at Ingebrigtsen forsøkte å ro det hele i land ved å hevde at «Det var lett for Eskeland, som satt i et varmt studio, å kritisere norske militære som svettet i ørkenen i fjellområdene i Afghanistan».

–⁠ Jeg svarte at jeg er ingen aktivist, men professor i strafferett ved Universitetet i Oslo, og at jeg har skrevet en bok med godt underbygde konklusjoner som han må forholde seg til.

Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende at Eskeland blir møtt med taushet. Strafferammen for medvirkning til tortur er i følge Eskeland fra 3 til 21 års fengsel. Eskeland mener at er det urealistisk at «makten», som også har kontroll over strafferettsapparatet, vil starte en prosess for å straffe seg selv. Det er heller ikke ambisjonen hans.

–⁠ Det er ikke noe poeng for meg at de ansvarlige statsrådene skal straffes. Men det er et stort poeng for meg at de slutter å begå de mest alvorlige forbrytelser, understreker han.

Selv er ikke Eskeland engstelig for å vekke reaksjoner hos dem han kritiserer. Han føler det som et ansvar som professor å ta opp spørsmål han mener er viktige, uavhengig om det vekker politisk kontrovers. Men få andre jurister har tonet flagg i debatten.

–⁠ Dette er så brennbare ting at jeg ikke hadde ventet å få massiv støtte i det offentlige rom. Det finnes grenser for hva man kan ta opp i den offentlige debatt. Når man utfordrer noe hele det norske politiske systemet står bak, kommer man i nærheten av disse grensene.

–⁠ Hva er man redd for?

–⁠ Det er klart det er alvorlige påstander. Folk vil ikke bli blandet inn i en svær kontrovers. Man er villig til å sluke selv de mest alvorlige ting hvis det får konsekvenser for en selv.