PROBLEMVEIEN: Skulle det begynne å brenne, kan Knut-Erik komme seg ut gjennom det nedgravde vinduet. – Blir man svett nok på ryggen, så kommer man seg alltids ut den veien, sier han.
PROBLEMVEIEN: Skulle det begynne å brenne, kan Knut-Erik komme seg ut gjennom det nedgravde vinduet. –⁠ Blir man svett nok på ryggen, så kommer man seg alltids ut den veien, sier han.

Under­ver­si­tetet

Om økt sikkerhet, mer åpenhet, stengte dører og endeløse tunneler.

GLEDESDREPEREN: Sikkerhetsrådgiver Trond Erik Eriksen vil at studentene skal holde seg på bakkenivå.
GLEDESDREPEREN: Sikkerhetsrådgiver Trond Erik Eriksen vil at studentene skal holde seg på bakkenivå.
KJØNN OG SAMFUNN: Semesteroppgaver fra 1996, anyone?
KJØNN OG SAMFUNN: Semesteroppgaver fra 1996, anyone?
PERSONVERN?: I den ulåste kjelleren ligger mengder av eksamensbesvarelser tilgjengelig.
PERSONVERN? : I den ulåste kjelleren ligger mengder av eksamensbesvarelser tilgjengelig.
SKJULT SKATT: Noen har glemt igjen (eller har de gjemt den?) en sparebøsse full av amerikanske mynter.
SKJULT SKATT: Noen har glemt igjen (eller har de gjemt den?) en sparebøsse full av amerikanske mynter.
ER IKKE DET FARLIG DA?: Innånding av støv fra dette materialet kan forårsake kreft.
ER IKKE DET FARLIG DA? : Innånding av støv fra dette materialet kan forårsake kreft.
KNOTTER: I fyrrommet til Knut er veggene fylt av innretninger som ikke brukes til noen ting lenger.
KNOTTER: I fyrrommet til Knut er veggene fylt av innretninger som ikke brukes til noen ting lenger.

En tidlig marsdag i 2011. Vinterens rekordkulde har ennå ikke sluppet taket, og spytter frosne gufs gjennom sprekker i veggene på Blinderns 50 år gamle bygninger.

I Sophus Bugges kjeller, på Humanistisk fakultet, utenfor herretoalettene, står to masterstudenter foran en oppdagelse som skal oppta dem gjennom hele den følgende våren: En gråblå ståldør. Den ligger bortgjemt, bak et hjørne, innerst i en mørklagt gang. Døren ønsker ikke å bli oppdaget.

Studentene har lenge undret seg over denne sterile, tunge døren. Hvem bruker den? Hva finnes bak den? Hvor leder den?

De prøver håndtaket. Døren er låst, kortleseren blinker rødt mot dem. Er det alt som skal til? De drar studentkortet, det blinker grønt, låsen gir etter og en dunkel, tilsynelatende endeløs gang åpenbarer seg. Inngangen til Blinderns underjordiske tunnelsystem er oppdaget.

De to studentene ser på hverandre, setter simultant studiebøkene på vent.

Dørlåsen klikker igjen bak dem og de forsvinner inn i mørket.

Historien om øvre Blinderns tunnelsystem startet i 1958, da Universitetet i Oslo utlyste en arkitektkonkurranse for utbygging av øvre Blindern. Området var den gang upløyd mark. En øde, åpen slette på vestkanten av hovedstaden.

Nybygget for Det historisk-filosofiske fakultet var det første som skulle prosjekteres, og juryen så potensiale i et arkitektforslag som baserte seg på «en løsning med adskilte kubiske volumer, og åpne plasser med grøntområder mellom disse». Arkitekt Leif Olav Moens utkast «Campus» – med materialvalg preget av brunrød murstein – tok førsteplassen, og ble utgangspunktet for øvre Blindern slik det fremstår i dag.

Arkitekt Moen fikk også ansvaret for Matematikkbygningen og Samfunnsvitenskapelig fakultet (SV), og ved enden av sekstitallet fremsto øvre Blindern som et helhetlig universitetsanlegg. Både over og under bakken.

Ettersom bygningene poppet opp, utviklet det seg nemlig et sinnrikt tunnelsystem under all den røde mursteinen. Hva ble disse tunnelene brukt til? Hvem ble de laget for? Hvor fører de?

Førti år etter har spørsmålene eskalert: Stemmer det at tunnelene strekker seg helt til Chateau Neuf? Er det sant at nazistene brukte dem under krigen? Eksisterer pulerommet? Og hvor ligger egentlig disse samene begravd?

I tunnelene prøver de to studentene å finne svar. De undersøker alt de får tilgang til, prøver alle dører de møter, går til enden av alle ganger de finner. Hele våren blir brukt på å undersøke, utforske, kartlegge.

De ender til slutt opp i en helt annen bygning, hundre meter unna: SV-bygget. Da har de, tørrskodd og med varmen i behold, krysset plassen de hele vinteren har traversert med skjerf og votter, blåfrosne gjennom snøstorm og minusgrader.

Men herfra kommer de seg aldri videre. På SV er det bom stopp. En siste ståldør godtar ingen av kortene deres. De prøver å infiltrere noen med adgang. Kanskje en renholdsmedarbeider eller en allmektig vaktmester med adgangskort kan hjelpe? Nei, ingen hjelp å få.

I en annen bortgjemt del av HF-bygget, i Niels Treschows hus, på et underjordisk kontor med ett enkelt, nedgravd vindu sitter Vestre Blinderns driftsleder. Tolv tunge etasjer humanistisk fakultet henger over barten når Knut-Erik Olsen leder Universitas’ utsendte inn en låst ståldør, gjennom et nedlagt fyrrom og inn på kontoret sitt.

Hele sitt voksne liv har han hatt tunnelene som arbeidsplass. Herfra styrer Knut-Erik den tekniske driften på øvre Blindern. Han har full tilgang til hele tunnelsystemet.

–⁠ Studenter blir så forbløffet over at vaktmestere plutselig dukker opp i forskjellige bygg, uten at de noen gang ser dem virre over bakken. «Åssen kom han seg dit bort?», spør de. «Vi bruker systemene», forklarer Knut-Erik.

Knut-Erik er mannen med kortet. Vi har funnet en som kan lede oss gjennom alle låste dører, til enden av alle tunneler, til sannheten om «Underversitetets» myter og hemmeligheter. Eller?

Neida. Knut-Erik har fått ordre fra høyeste hold:

–⁠ Jeg har fått beskjed av sjefen om at jeg ikke får gå inn i systemene med dere. Ingen reportasje fra tunnelene, ingen bilder, jeg skal kun gi faktakunnskap om det jeg vet noe om. Det er beskjeden fra ledelsen. Så da spør jeg dem ikke noe mer om det, sier Knut-Erik.

Knut-Erik har vært ansatt ved Universitetet i over 40 år. Hukommelsen hans – selv om Knut-Erik til stadighet forbanner den – utkonkurrerer arkivet til Universitas: Vi har vært her tidligere, sier han.

–⁠ En gang på 90-tallet tasset to journalister etter meg rundt i systemene.

Men nå er det altså stopp.

–⁠ Sånn som verden er blitt i dag, vil vel ikke ledelsen ha folk løpende rundt nedi systemene der. Jeg vet ikke. Det der får dere ta med Eriksen.

Eriksen heter Trond Erik til fornavn, og er sikkerhetsrådgiver ved Universitetet i Oslo. Han snakker ikke med munnen; setningene kommer fra magen, fra dypet, og budskapet gjør sin entré lenge før ordene.

–⁠ Jeg synes ikke noe om at dere omtaler systemene. Jeg synes det er dumt, og det er lite ønskelig.

Vi møter Eriksen i åttende etasje i administrasjonsbygget. Gjennom kontorvinduet synes et yrende Blindern. Studentene fyller plassen på en av årets siste sommervarme dager. Det er Eriksen som styrer bygget. Det er ham Universitas blir sendt videre til da vi lurer på hvorfor Teknisk avdeling hindrer adgang til tunnelene. Papirene i kontorhyllen skjelver når han åpner munnen:

–⁠ Vi ønsker at disse systemene skal være lite i bruk og lite kjent. Slik kan de brukes til det de er ment for, som evakuering.

–⁠ Dere slapp oss inn på 90-tallet?

–⁠ Ja, men så har verden også forandret seg på tyve år. Sånn som dette samfunnet etter hvert er blitt, ønsker vi ingen omtale av disse systemene. Vi er sårbare på så mange måter.

Eriksen blir mørk i blikket. Velger ordene varsomt.

–⁠ Det er klart at det som skjedde 22. juli har gjort oss mer bevisst på hvem som får komme til hvor.

Eriksen forteller om innskjerpet korttilgang, om de tiltagende tyveriene på Blindern, om at han helst hadde sett at alle gikk rundt med legitimasjon om halsen.

–⁠ Disse systemene kan gi tilgang til en del ting som uvedkommende ikke skal ha tilgang til.

–⁠ Det er vel låser på disse dørene hvor man trenger korttilgang for å slippe gjennom?

–⁠ Joda, dørene er stort sett stengt. Men så har man tilfeller som for eksempel bygningsarbeid, hvor noen dører kan bli stående oppe i perioder.

–⁠ Akkurat hva er det man kan få tilgang til?

«Studentene beveger seg på bakkenivå. Da trenger de ikke vite hva som foregår under jorden.»

Trond Erik Eriksen, sikkerhetsrådgiver ved UiO

–⁠ Studentene beveger seg på bakkenivå. Da trenger de ikke vite hva som foregår under jorden.

–⁠ Hva foregår under jorden?

Eriksen ser ikke ut til å like oppfølgingsspørsmålet.

–⁠ Dette handler om need to know. Man behøver ikke få vite mer enn det man trenger for å oppholde seg på Blindern, sier han, og mener vi bør la det være med det.

Knut-Erik har snurret opp barten når vi besøker ham igjen. Han leder oss rundt i fyrrommet. Et underjordisk rom med utdaterte maskiner, svære rør som leder ingensteds, og knapper og spaker langs alle veggene. Rommet domineres av tre gråblanke, fire meter høye dampkjeler.

–⁠ Fyrrommet er hjertet til de underjordiske systemene, kan du si, forklarer Knut-Erik.

Dette er nemlig tunnelenes opprinnelse: De ble brukt som transportvei for varmen. Daglig kokte disse dampkjelene opptil 14 000 liter tungolje, og sendte konsentrert damp videre i tunnelene. Varmen gikk fra bygg til bygg, til radiatorer og kokeplater over hele øvre Blindern.

Men dampen ble med tiden utdatert, og de massive, gråblanke dampelefantene står nå som oldtidsklenodier og skuer ned på to-tre ynkelige blå bokser, størrelse pungrotte. Disse varmevekslerne gjør i dag den samme jobben: De distribuerer varmen utover Blindern.

–⁠ Nå sender vi all brensel – alt papiret dere printer ut oppå lesesalene der – rett til Brobekk forbrenningsanlegg. Så kjøper vi varme tilbake som varmtvann, til disse boksene. Dårlig butikk, spør du meg.

Knut-Erik likte seg bedre før.

De siste delene av varmeanlegget ble lagt utendørs i 2009. Varmen distribueres fremdeles fra fyrrommet, men den trenger ikke å bli fraktet i menneskestore tunneler lenger.

–⁠ Nei, i dag går det bare noen fiberkabler og ledninger i tunnelene, de kunne godt bare blitt gravd rett ned i bakken. Tunnelene har utspilt sin rolle, sier Knut-Erik.

Kan det være alt, fiberkabler? Vi drar tilbake til start, til den gråblå ståldøren på HF. Den er fremdeles åpen.

Vi følger ruten mot SV. Inn ståldøren, til venstre gjennom tunnelen, tar til høyre i krysset og møter en ny ståldør. Kortleseren blinker rødt, men døren er åpen. Kan vi gå inn her?

Bak døren er enda en dunkel gang med nye dører på alle kanter. Vi presser ned alle dørhåndtak, men dør etter dør er låst.

I enden av gangen prøver vi siste håndtak. Døren gir etter.

Vi finner lysbryteren, lyset strekker seg bare halvveis ut i rommet. Lange rekker av bokhyller slukes av mørket. Rommet virker å være et slags arkiv, skråstrek lagerrom.

I et hjørne står et ferdigpyntet og ferdigbrukt juletre. En gul, sliten sykkel lener seg inntil en hylle med en påklistret post-it-lapp hvor det står: La bli! Noen har lagt igjen en sparebøsse full av amerikanske mynter. En hylle er fylt av postkorrespondanse fra 1972. Innerst i rommet, kun lyst opp av et grønt nødutgang-skilt, skimrer velkjente sjatteringer av gult og rosa mot oss: Skoleeksamen, SOS1001, Høst 2009.

Plutselig hører vi føtter. Noen spaserer i gangen utenfor. Kanskje Knut-Erik er ute på tur? Vi står helt i ro, føler oss skyldige. Har vi egentlig gjort noe galt? Føttene forsvinner. Vi ser på hverandre. Det er på tide å forlate tunnelene.

Lyset slukkes og vi lukker døren forsiktig bak oss. Neste dør leder ut i lyset, til folk. To studiner ser mistenksomt på oss. Vi er på SV.

Er dette alt tunnelene har å by på – eksamensoppgaver? Noe må de skjule, de er tross alt gravd ned i bakken. Hvor ellers kommer ryktene fra? Kan det stemme at tyskerne brukte dem som gjemmested?

Knut-Erik sperrer opp øynene. Retter på barten.

–⁠ Nei, er du gæren. Øvre Blindern ble jo til på 60-tallet, lenge etter at krigen var ferdig.

–⁠ Hva med tunnelen ned til Chateau Neuf, da?

–⁠ Da skal du værra muldvarp, om du skal klare å komme deg ned dit. Nei, systemet på øvre Blindern sperres av Blindernveien, så du kommer deg ikke lenger enn til biologibygningen. Alt det der er bare tull.

–⁠ Hva med samegravene da?

Knut-Erik hører ikke spørsmålet. Sikkert like greit.

Tunnelene avmystifiseres gjennom Knut-Eriks avrundede briller. Et helt arbeidsliv i tunnelene har gjort dem alminnelige og lite spennende. Til og med kjedelige. Knut-Erik skjønner seg ikke på all hurlumheien. Forstår ikke hypen. Han rister lett på barten.

–⁠ Det er da ingen vits i å lage noe oppstyr av at det går et par fiberkabler fra bygg til bygg, konstaterer han, halvveis spørrende.

–⁠ Er det vel?