Søppel­po­sene

Prisen for studentposene er økt forsøpling av universitetets offentlighet, bokstavelig og billedlig.

Ingenting i denne verden er gratis, selv om reklamefinansierte produkter ofte føles som et unntak. De 98 000 studentposene som hvert semester blir delt ut over hele landet og gir bedrifter mulighet til å distribuere reklamemateriell og vareprøver, er et godt eksempel i så måte. Det er ingen tvil om at mange studenter setter pris på muligheten til å tuske til seg en gratis pakke Läkerol og en Kinder-sjokolade, men prisen vi må betale er reklamens påtrengende nærvær i de høyere utdanningsinstitusjonenes offentlighet.

Dessverre er ikke studentposene den eneste manifestasjonen av reklamens inntog på campus.

Studentposene ble først delt ut i 1995, da som et prøveprosjekt mellom distributøren InforMedia og OSI, som jobber på dugnad med selve gjennomføringen av utdelingen. Universitetet i Oslo (UiO) så sitt snitt til å på denne måten tillate noe kommersiell profilering på campus, og samtidig begrense dette til én runde per semester. Dessverre er ikke studentposene den eneste manifestasjonen av reklamens inntog på campus.

På HF-fakultetet får den kommersielle aktøren AcademicWork.no presentere seg i starten av forelesninger. På flere av universitetskantinene opplever lunsjspisende studenter å bli forsøkt rekruttert av liknende byråer. På BI har studentforeningen SBIO inngått partneravtaler med for eksempel Peppes pizza, noe som blant annet innebærer profilering på nettsider og rett til markedsføring i forbindelse med SBIOs arrangementer.

Det er prisverdig at UiO er opptatt av at campus ikke skal oversvømmes av kommersielle tilbydere, men samtidig vil man altså holde døren på gløtt. Det virker lite gjennomtenkt. UiO tjener ingenting på å spre reklamemateriell og de store markedsgigantene vil neppe sanksjonere UiO om UiO skulle stenge døra for reklame. Markedskreftenes nærvær på campus er noe UiO kan styre selv, og det er ingen plikt for institusjoner å uten vederlag gi bedrifter anledning til å utøse reklame og vareprøver i det offentlige rom.

Ikke mindre viktig er det at utdeling av reklamemateriell også representerer et betydelig miljøproblem. Når 30 000 poser med reklame, som de fleste kaster, deles ut på en campus nærmest blottet for resirkuleringsmuligheter, er det også miljøetisk uforsvarlig for UiO å tillate dette.

For kommersielle aktører er studenter en attraktiv gruppe, først og fremst fordi mange varige konsumentvaner danner seg i denne livsfasen. Det er merkelig at lærestedene stiller sine anlegg til fri disposisjon for denne prosessen. Når universitetet tillater humanitære organisasjoner på Frederikkeplassen, er det fordi det er ønskelig at studenter er engasjert i slike. Når aviser innvilges plass, er det fordi UiO vil ha studenter som leser aviser og holder seg oppdatert. Men når det gjelder ren og skjær markedsføring, hvor studentposene kan sies å være det fremste eksempelet, finnes det ingen rasjonelle argumenter, særlig ettersom UiO heller ikke legger seg opp i det faktiske innholdet i studentposene.

Det er ikke noe godt argument at mange studenter synes det er gøy å få noe uten å betale for det. Enkelte studenter ville sikkert syntes det hadde vært festlig om det ble anledning til alkoholservering på forelesningene også, men det betyr ikke at det er en ønsket praksis.