Tannpine-punk

Denne uken sto jeg foran et tilsynelatende enkelt valg, enten å trekke en vond visdomstann eller lytte til The Oowees sitt debutalbum. Overraskelsen ble ganske stor da sistnevnte viste seg å gi det mest smertefulle resultatet.

Utgangspunktet til Fredrikstad-bandet bør egentlig ikke være så veldig ille. Gjengen satser konsekvent på energisk pop-punk bestående av lettfordøyelige tekster. I en periode av året der mange av oss går og lengter etter sommer, skulle noe slikt være riktig så kjærkomment. Det blir nok dessverre ikke det.

Når det kommer til musikalsk uttrykk kan jeg spore både Green Day og Blink 182, og det er strengt tatt intet dårlig tegn. Det er dog ett spørsmål jeg velger å stille meg; hvis de først skal hente inspirasjon fra Blink 182, hvorfor velger de bandets dårligste periode, nemlig på tampen av deres karriere, der monotone låter og dvaske rytmer var dominerende, og som til slutt endte med å legge karrieren deres i grus?

Cheer Up har et par gode låter, men lukter ellers hastarbeid lang vei til tross for at gjengen har spilt sammen i over fem år. Platen varer heldigvis bare i 35 minutter, men er allikevel velegnet til å skremme vekk slitsomme gjester, eventuelt til å gå en selv på nervene etter eget behov. Slikt setter vi jo alltids pris på.