Ondskapens ørkenblomster

Ting faller fra hverandre, senteret holdes ikke, anarki slippes over verden, det blodformørkede tidevannet frigjøres, og overalt druknes uskyldighetens seremoni.

Slik kan man beskrive den verden Carl Henrik Berge har skapt i sin debutroman Saltstøttens sønn.

En kommende flod – forutsett av astrologer og videreført av generasjonene – utgjør nemlig verdens undergang. Romanen handler også om en gutt som fødes i en by av synd og en by som straffes av Gud ved at alle, utenom gutten og hans mor, blir omgjort til saltstøtter.

Hans far blir også forvandlet til en slik støtte, som gutten og moren senere mister. Gutten vier følgelig mange år av sitt liv til å gjenfinne den.

I romanens gang reiser han fra sted til sted, overkommer utrolige og brutale – og iblant vakre og gode – mennesker og hendelser, mens den vordende floden stadig nærmer seg.

Flere anmeldere har påpekt de mange referansene til Det gamle testamentet. Fra ørkenlandskapet handlingen utspiller seg i, til en vandrer som sier Jahves berømte ord “jeg er den jeg er” og floden selv.

I tillegg viser omgjøringen av mennesker til saltstøtter til Lots kone som blir en saltstøtte når hun snur seg mot Sodom og Gomorrah i det de ødelegges. Men det er ikke bare bibelen det blir alludert til.

Smeden i jernsengens by prøver nemlig å få alle nyankomne til å passe perfekt inn i en jernseng, og hvis de ikke passer, kutter han av deler av deres kropp eller strekker den ut, avhengig av om den er for kort eller for lang.

Her går allusjonen til gresk mytologi og kjempen Prokrustes som drev et herberge hvor han utførte samme handling. Alle disse allusjonene gjør at Berge tar del i en gammel litterær tradisjon, samtidig som boken blir noe leken og får en letthet som passer den godt.

I tillegg minner Berges språk om det språket vi finner vi i Bibelen: det er stort sett rent, enkelt og ærlig, bestående av nesten bare germanske ord og gamle retoriske virkemidler.

Men iblant fungerer det ikke, som i denne passasjen, hvor han mislykkes i bruken av talefiguren antitese: «Han sov, hun sov ikke […] Hun frøs, han frøs ikke. Hun la pledd over ham, la seg selv over ham. Steinen var like kald. Tiden gikk, blodet kom ikke».

Her blir språket tvungent og liksom litt anmassende, som om Berge forsøker, for hardt, å skrive “litteratur”. Dette er beklagelig, for passasjer som denne gjør at leseren taper den estetiske illusjonen Berge har brukt mye tid og krefter på å bygge opp.

Godt er det derfor at vi kan falle tilbake på små, enkle og vakre setninger, andre steder, hvor Berge virkelig klarer å gripe effekten av det som oppleves ved å uttrykke en likhet.

Som denne: «I de kommende ukene trakk vannet seg tilbake dag for dag, som tidevann prisgitt en måte på flukt bort fra jorden».

Etter hvert inntrer floden, men gutten overlever i en fjellby. Der får han en kone og datter, og etter at floden er over, gjenfinner han farens saltstøtte.

Han blir så oppslukt av den at kona og datteren forlater ham, som om han er forbannet og fortapt, og som om de, for å overleve, må fortsette uten ham.

Samtidig som Berges romanunivers kan fremstå apokalyptisk, fryktelig, håpløst, synes han altså å prøve å si oss at til tross for alt det grusomme, til tross for alle tings forgjengelighet, vil livet fortsette – bejaende, mektig, umulig å ødelegge.

Spørsmålet er om Berge lykkes i sin temmelig positive slutt, eller om den vil føles utroverdig og noenlunde søkt.

Man kan også lure på om enkelte av de forferdende hendelsene har noe egentlig formål utover å bare være forferdende.

Ikke desto mindre er Saltstøttens sønn en innholdsrik, passe selsom og uforutsigelig bok, full av gripende bilder og religiøs mystikk ikke fri for en ironisk undertone – kort sagt en gledelig leseopplevelse.