Fra eklektisk sammensmeltning til rendyrket rock

Det går fort fremover når den driftige duoen fra Mysen drar frem menyen. Dagens måltid er et godt stykke mørt post-hardcore på en seng av ekko-drevne gitarer og koring. En myk og kremete dessert følger. Fylt av ett minutt behagelige atmosfæriske synther fullender det en god rett som best beskrives med eklektisk kompromissløshet og null retrett!

I følge dem selv er de inspirert av mariachimusikk og industriell synthpop. Den siste tilkjennegir seg under låtens drøyt siste minutt, men marachi-inspirasjonen er på ingen måte åpenbar i denne singelen. Det kan derimot tyde på at vi har et veldig eklektisk og spennende album i vente, som etter sigende skal komme ut til høsten.

Fremtiden vil altså vise om det er mulig å sammensmelte hardcore, mariachimusikk og industriell synthpop på en overbevisende måte. Førstnevnte sjanger viser de i hvert fall at de mestrer, og jeg sluker det måltidet med begge hender.

Det starter med en rigorøs og dynamisk trommemaskin som entrer scenen alene. Så akkompagneres den straks av et ildfullt og slagkraftig riff, før de slenger seg videre i et godt foret fuzzfres à la Monster Magnet. Oslotrioen Law of Alls nye singel stimulerer og pumper ut ferskt blod, men med rot i klare referanser.

Den andre inspirasjonskilden som umiddelbart åpenbarer seg er Queens of the Stone Age. Dette gjør seg spesielt klart i refrenget, og flere overganger, uten at de helt klarer å nå opp til de høyder. I tillegg finner vi et interessant puste-break som alluderer til et lignende parti i Depeche Modes klassiker Personal Jesus, uten sammenligning for øvrig med synthpopkongene.

Til tross for noe innslag av elektroniske elementer som den tidligere nevnte trommemaskinen og synthesizer-lignende bakgrunnskoloritt er dette en rendyrket dyrkelse av rockegudene. De kunne til stor fordel ha utforsket dette ytterligere, da denne korte flørten blir nettopp kun det. Et fullbyrdet ekteskap kunne bidratt til et særpreg som som i større grad kunne uthevet dem blant mengden av nye rockeband med lignende inspirasjonskilder.

Til tross for dette er denne innsatsen i mine øyne deres klart mest pirrende til dags dato, som tyder på en positiv utvikling i Oslotrioens ferd og at vi som lyttere kan ha flere godbiter i vente over de neste årene. Spørsmålet som til slutt må stilles blir åpenbart: Kjeder de meg nå? Og svaret er: Nei, absolutt ikke!