Rock med skarp skarre-R

Det er tydelig at Hjerteslags nye plate bærer preg av klassiske rock n roll-temaer. I sangen «Discolamper» synges det: «Velkommen inn i en jungel / Synger sex og drugs og rock n roll». I min høyst profesjonelle analyse tror jeg her at Hjerteslag viser til den farlige klisjéjungelen, men det er en tolkningssak.

Utenom det trenger man ikke å gjøre en grundig analyse av teksten for å forstå at Hjerteslag er et skikkelig rocka indiepoprock-band. Etter å ha hørt gjennom hele plata er det én ting som umiddelbart popper frem: Har du hørt én av sangene, har du så å si hørt resten av plata.

Ikke misforstå – sangene har god rytme og stilige trommer, og det er lett å ville riste litt på kroppen og slå ut håret. Gjennom hele albumet er det en litt (veldig) repetitiv rytme som gjør at alle sangene sveises sammen til en eneste stor suppe av skarptromme og funky 80-talls synthesizer.

Den eneste sangen som skiller seg ut fra resten er «Post 5071», da det ikke er brukt trommer på starten av sangen, kun rå vokal og en gitarmelodi i moll. Her sammenføyes det lyriske og det melodiske til en klassisk (rocka) sang om sorg.

Med mindre du konsentrerer deg kraftig for å høre på teksten, sklir sangene over i hverandre. Men hvis du er klar for litt god gammeldags tekstanalyse kan du finne noen aldeles fremragende lyriske gullkorn.

Platas tredje sang, «Fuck sommeren», med tekst som «Jeg vet at høsten kommer», gjør at sangen føles utrolig tidsaktuell. Det er riktig at høsten kommer! Litt senere i samme sang blir det malt et skremmende vakkert og skildrende bilde: «Skriver dikt på krøllet ark / Ti ville hester inni meg».

Jeg kan bare prøve å forstå hvordan det hadde føltes om jeg hadde hatt ti ville hester galopperende inni meg. Da hadde jeg også villet skrive dikt på krøllete ark og deretter skrevet en sang om det.

Etter et kjapt søk i VGs database kom det frem at det tidligere i år har vært trøbbel mellom bandets vokalist og resten av gjengen angående rettighetene til bandnavnet. Man kan kanskje finne spor av denne tidligere uoverensstemmelsen i den nye plata, hvor det virker som om vokalisten har gått gjennom en liten depressiv periode, mens resten av bandet var gira på å lage noe mer oppløftende dansepop.

Dette kan man eksempelvis se i sangen «På perrongen» der det synges: «Kanskje dette her er slutten / Er det slutten på oss to», og mens dette er en relativt trist liten frase, fikk jeg heller lyst til å danse når jeg hørte på sangen. Det kan egentlig sies om hele plata: dansepop med trist tekst.

Ellers går sangene over temaer som å sitte på bar, danse med sin skygge, gjøre noe illegalt, stå på en perrong og generelt det å lengte etter en annen person. Man kan undres om hele albumet er dedikert til en viss Suzanne, som har fått oppkalt platas andre sang etter seg.

Hvis man bryter opp plata og ser på sangene hver for seg er det ingen tvil om at Tyvens dagbok er en plate med god bergensk indierock som gjør at du vil danse. Det er når du hører på sangene rett etter hverandre om og om igjen det blir veldig ensformig.

Jeg vet ikke hvor mange som vil danse til sanger hvor det synges om sorg og lengsel, men deg om ditt.