Rått og godt om valgets kvaler

Forfatter: Ingvill Hekne

Forlag: Tiden

Sjanger: Diktsamling

Antall sider: 100

Man fødes ikke som kvinne, man blir det, skrev Simone de Beauvoir. Ingvill Heknes debut starter med fødselen. Vi fødes og er en kropp og en munn mot et bryst. Så kommer ordene, og med dem: valgene. Så blir vi kvinner. Å være menneske i et moderne samfunn er å ta uendelig mange valg. Valgene vi tar, gjør oss til de kvinnene vi blir. 

Vi fødte aldri de barna er en lyrikksamling som virkelig slår fra seg. Dette er fortellingen om å være kvinne i det moderne samfunnet, der valgmulighetene er mange og valgfriheten den fremste dyd. Dikteren skriver frem et vi, kvinnene. Samlingen er skrevet som en kollektiv fortelling om det kvinnelige, her er det ikke plass til individer. Dette angår oss alle. 

Hekne tar oss med gjennom livsfasene samlingen struktureres etter, hver del titulert med kjente barneleker, som Hauk og Due og Stiv heks. Fra fødsel til barndom og ungdomsår, videre inn i voksenlivet og til slutt ut i alderdommen. Hele veien med et rått og brutalt språk som ikke skyr de ubehagelige bildene. Når vi kommer ut av ungdomsårene og begynner å ta valg, da spaltes kvinnen i tre: Mora, Hora og Heksa. Hver av dem representerer ulike kvinnelige arketyper, hver av dem er én: «Heksa skaper en skjebne fri for penger og frykt/ Mora får tilskrevet sin/ Hora, hvordan skal det gå med henne?»

Hekne leker med våre forventninger rundt hva det vil si å være kvinne og hvordan vi snakker om kvinnelighet. Særlig rørende er det når temaet barnløshet kommer opp. I disse diktene får Hekne elegant frem hvor mange motsetninger det er i måten vi tenker rundt valgfrihet: «vi står på scenen på blå, sier «å føde er det modigste og viktigste/ kvinner gjør»/ eller/ vi står midt blant publikum , midt i et feigt og uviktig liv». 

Valget om å få barn eller ikke er store, vanskelig og definerende valg kvinner må ta. Opplevelsen av å miste et barn før fødsel, enten det er selvvalgt eller ikke, er et traume for mange kvinner. Hekne evner å behandle en sår tematikk uten å være redd for å såre. Hun harselerer med sin samtid, med mødre som forsvinner inn i egoistiske bobler der barna er alt, med kulturtanter som har gjort intellektet til sitt våpen. Hun har skrevet et feministisk «kampskrift for valgfriheten», som det heter på omslaget, uten å stryke valgfriheten medhårs. Det er skarpt og fylt med ironi, men fremdeles sårt og personlig. Å ta valg gjør vondt. 

Hekne har lykkes med å skrive en diktsamling for kollektivet, som likevel oppleves nær og personlig. Jeg tror de fleste kvinner, og nok mange menn, vil finne noe i denne diktsamlingen som treffer hardt et sted i mellomgulvet.