– Det viktigste vi gjør, er å samtale med studenter

— Denne nedstengingen traff hardt, altså, sier Anne Anita Lillebø, ledende studentprest i Oslo.

Etter nyttår har koronatiltakene lekt katt og mus med studentene i Oslo. Lesesaler har vært stengt, åpnet, stengt og åpnet igjen. Flere studenter er tilbake på campus, og mange kan nok kjenne på et behov for å snakke med noen.

Studentprestene i Oslo er fordelt på tre læresteder: Handelshøyskolen BI, Oslomet og Universitetet i Oslo.

I årets to første måneder ble det gjennomført 118 samtaler hos Studentprestene. Tallene fra de samme månedene i fjor viser en økning på 22 samtaler. Planlagte samtaler som har måttet avlyses grunnet sykdom, er ikke inkludert.

Ved BI og Oslomet har det vært en dobling i antall samtaler, mens UiO har hatt en nedgang.

Lillebø har selv jobbet som studentprest ved BI i fire år, før hun i fjor høst begynte ved UiO.

Hun tror at variasjonene i tallene har bakgrunn i størrelsen på lærestedene og at studentene ikke har vært på campus.

— Det har vært et spøkelsesområde, sier hun.

Lillebø er også ny i jobben, noe hun tror er en medvirkende faktor:

— Jeg har møtt få studenter ute eller i noen sosiale samtaler. Vi sto på stand i september, og det var fantastisk fordi jeg faktisk fikk møtt studenter! Selv om det bare var å dele ut boller og kaffe og småprate.

Raddis i presteklær

Både studenter med og uten religiøs tilknytning oppsøker samtaletilbudet til Studentprestene.

— Den gruppen som vokser mest, er den som kalles for nons: de som ikke hører til noe sted, eller ikke er medlem av et trossamfunn eller livssyn, men som likevel har eksistensielle ting de ønsker å drøfte, har livssorg som alle andre eller har mistet noen. Da kommer de gjerne til oss, sier Lillebø.

Hun forteller om en studentgruppe med mye kunnskap om religion, som er åpne og lite dømmende. Hun legger også til at det kanskje har noe å gjøre med Studentprestenes rykte:

— Mange tenker jo at Studentprestene har hatt en raddis-profil opp igjennom. De har stått på i kampen for å åpne kirken for likekjønnet vigsel og sånne ting. De har vært progressive. En del har gått til Studentprestene fordi de har visst at det er et trygt sted å komme ut som LHBT+.

Tyngre tematikk

— Vi pleier å si at det viktigste vi gjør, er å samtale med studenter. Vi snakker om eksistensielle spørsmål, kjærlighetssorg, tap av mening, å komme ut av skapet, tro og tvil — alle temaer der det kan dirre litt, sier Lillebø.

Hun forteller at de opplever at tematikken som blir tatt opp under samtalene, er tyngre under krisetiden:

— Det er mange studenter som strever med avsindig ensomhet, sier hun.

— Og studiemotivasjon! legger Rania Al-Nahi til. Hun er selv student og i praksis i Studentprestene. Hun studerer til en master i lederskap, etikk og samtalepraksis ved Universitetet i Oslo.

Artikkelen fortsetter under bildet.

To uker inn i praksisperioden har hun allerede hatt flere samtaler med studenter.

— Studenter føler at de ikke klarer studiehverdagen med digitalisering og plutselige nedstengninger; det blir for mye, sier Al-Nahi.

— Hva er forskjellen på dere og for eksempel SiOs psykisk helse-tilbud?

— Det blir et supplement. Vi har den eksistensielle eller religiøse kompetansen også. Vi har erfaring og kunnskap om prosesser som kan foregå for eksempel med tanke på spiritualitet og religiøsitet, forklarer Lillebø.

— Hvis du er fra en kristen-konservativ bakgrunn og begynner på UiO og så begynner du å lære å tenke kritisk, kan troen din begynne å vakle litt fordi du begynner å stille spørsmål som: Er det egentlig sånn som jeg har lært?

— Da vet vi noe om hvordan det er å være i de prosessene, og kan være hos de studentene mens de finner nye veier.

Al-Nahi forteller at det er det samme med islamsk omsorgsarbeid, og at de har en holistisk tilnærming til mennesket, både psykisk og fysisk.

— Vi ser på mennesket som en helhet, og mange av de samtalene handler om selvrefleksjon og å finne veien tilbake til kjærlighet til Gud.

Hun forteller at mange føler på skam knyttet til det å tro, at de ikke har rukket å be, eller at de blir fordømt av et miljø eller familie.

— Islamsk omsorgsarbeid går ut på å finne den rette veien sammen tilbake igjen, sier Al-Nahi.

Les også: Reduser Husleia går har ut mot psykisk helse-bevilgning:–⁠ Hjelper ikke å puste riktig hvis jeg ikke kan betale regningene mine

Et bredere livssynstilbud

Lillebø forteller at Studentprestene sammen med universitetet er i gang med arbeidet for å skape et bredere livssynstilbud, der studenter kan snakke med mennesker med samtalekompetanse fra ulike religioner og livssyn.

Studenter trenger ikke besøke studentpresten på sitt eget lærested. Det er mulig at en blindernstudent oppsøker tilbudet på BI eller omvendt. Men er det lokale forskjeller på hva studentene sliter med?

— Vi har inntrykk av at det kan være mer motivasjonsproblematikk i samtalene hos presten på BI, sier Lillebø og fortsetter:

— Ensomhet er et tema som går igjen alle plassene. Ikke bare sosial ensomhet, men eksistensiell ensomhet. «Hva er vitsen med at jeg finnes i verden?» Sånn type ensomhet som noen ganger kommer fra at man ikke ser sin mening eller finner sin plass i verden.

Lillebø understreker at de raskt henviser studenter til SiO dersom det viser seg at de trenger terapi eller bør innom legen for å få en vurdering.

— SiO henviser også studenter til oss, men det må være opp til studentene selv. Vi har kapasitet, sier hun.

Trøbbel i paradis

Ikke alle er like komfortable over skjerm, og Lillebø forteller om mange turer med studenter under den første nedstengingen i fjor vår — et tilbud de har opprettholdt, selv etter at de returnerte til kontoret.

— Men så synes vi at det er litt uverdig for dem som har det skikkelig ille å sitte i en park og gråte.

Hun forteller om mer normale tider med åpen dør og studenter som stikker innom når de føler for det. Vanligvis sitter de utenfor kontoret og slår av en prat med de som stopper opp.

— Vi prøver å reklamere på Facebook, men vi har ikke så mange følgere, så vi må gønne på med dollar for å nå ut, sier hun.

Det er ikke bare skjerm som kan være et hinder for å samtale digitalt. Studenter bor ofte tett og i kollektiv med flere andre.

— Det er mange som bor i kollektiv, og det er kanskje ikke alle som tør å snakke fritt fordi det kan være veldig lytt, sier Al-Nahi.

Lillebø skyter inn:

— Sitter du i en bitteliten leilighet med kjæresten din, som også har hjemmekontor, og dere har skikkelig trøbbel i forholdet, kan du ikke sitte på Zoom og snakke med presten om det.

— Tilbyr dere parterapi?

— Ja, klart vi gjør det. Men foreløpig er det bare den ene parten som har benyttet seg av det, i hvert fall i min tid, sier Lillebø.

Les også: 1 av 3 studenter ønsker seg mer lån:–⁠ Man klarer seg ikke på stipendet