Vær plagsom!

I det siste har kommentarer som «jeg får lyst til å drepe meg selv», irritert meg mer enn vanlig. Ikke fordi overdrevne setninger for å lufte hverdagsplager vanligvis er meg til bry. Tvert imot foretrekker jeg når de rundt meg føler at de kan uttrykke seg akkurat som de vil, også for å klage over ting de vet er unødvendig å klage om. Likevel har slike utsagn blitt en bekreftelse på at folk flest ikke er klar over ansvaret de også har. 

I 2023 var det registrert 70 flere selvmord enn i 2022, med et totalt antall på 693 liv tapt. Mørke tall som burde ligge langt oppe på den politiske dagsordenen, men vi glemmer at vi også har et ansvar for å ta vare på hverandre. Etter å selv ha vært sint over at for lite blir gjort, har jeg tatt meg selv i å være en del av problemet. Jeg har ikke vært plagsom nok med de rundt meg om psyken deres. Jeg har heller ikke forsøkt å fjerne stigmaet rundt psykisk helse og selvmord.

Da jeg som 16-åring ble berørt av selvmord, var jeg ganske ignorant når det gjaldt betydningen psykisk helse har blant unge. Under oppveksten var det lite snakk om å lytte til egne følelser og behov, verken hjemme eller på skolen. Dersom en venninne slet psykisk, var den uskrevne regelen å ikke spørre for mye, respektere at vedkommende hadde det vanskelig og kanskje varsle en lærer. Vi har blitt lært opp til å vise varsomhet og respekt, framgangsmåter som ofte ikke egner seg for å nå frem til de som sliter. Dette er et problem som må rettes mot utdanningssystemet, men vi må også ta tak i det ved å stille oss selv til ansvar. 

Vi tenker nok at den som sliter ikke ønsker å være i fokus. Likevel: det må være lov å være litt ekstra til bry. Å gå til psykolog en time i uka, for at venner så ikke spør hvordan det går, vil gi terapi langt mindre verdi. Det er ikke alltid nok å sende en «går det bra?»-melding til venner her og der. Vi må kunne stille ubehagelige spørsmål og være litt ekstra plagsomme, selv overfor de som ikke står oss nært. Samtidig som man ikke alltid trenger å relatere til den som har det vanskelig. Vi kan faktisk ikke alltid kjenne oss igjen, og det er helt greit. Politikerne skal fortsatt purres og plages, men i mellomtiden kan du spørre deg selv hvor mye du selv gjør for psykisk helse. Unngår du å si noe fordi personen trolig foretrekker å ta det opp selv? Blir du ukomfortabel dersom noen snakker åpent om noen de har mistet? Eller er det kanskje du som må ta motet og be om hjelp?

I dag, 10. oktober, er verdensdagen for psykisk helse. Da vil du nok se beskjeder som denne rundt om på sosiale medier og i aviser. Du må ikke tro at denne dagen er mer spesiell enn andre. Det som faktisk har betydning, er samtalene du åpner opp for hver dag.