Politiker, kom og hent politikken

Hvorfor har politikerne glemt å hente ut politikk fra store deler av hverdagen til studentene? Svaret ligger i en studiestøtte som har fått uforholdsmessig mye plass og at resten av studentpolitikken er satt ut på anbud til et studentdemokrati uten slagkraft.

La meg utdype.

Politiske aktører har begrensede ressurser. De må prioritere. Studiestøtte er svindyrt og i regjeringsforhandlinger står det ofte mellom studenter og andre sårbare grupper som har det verre enn oss.

Som for eksempel minstepensjonister eller uføre.

Strømstøttestipendet fra vårparten med én utbetaling på 3000 kroner til alle studenter, kostet nær en halv milliard kroner. Tenk deg hvor mye det ville kostet dersom alle skulle fått 3600 kroner ekstra hver eneste måned hele året, som er det vi hadde fått dersom studiestøtta var festet til grunnbeløpet i folketrygden.

Og det er det minste vi hadde trengt dersom idealet om heltidsstudenten skulle vært i nærheten av å bli en realitet. Samtidig har ikke politikerne et reelt insentiv til å gjøre endringer.

Systemet slik det er i dag fungerer. Folk blir utdannet og får stort sett jobb. Dessuten peker perspektivmeldingen fra Finansdepartementet på at velferdsstaten bare vil bli dyrere å opprettholde i tiårene som kommer. Med flere eldre og dyre klimatiltak.

I en slik fremtid er det neppe mer penger til studentene som vil bli prioritert. Det ville vært en utvidelse av velferdsstaten heller enn en opprettholdelse. Det hadde vært fantastisk å få mer penger.

Men når det virker urealistisk og overskyggende for andre saker, kan det i det minste være lurt å spørre om noe av energien brukt på studiestøtte kan relokaliseres for å få andre gjennomslag.

Med andre ord: De folkevalgte bør ta tak i saker som påvirker hverdagen vår på lik linje med studiestøtten, men som politikerne ikke har politisert.

Hvorfor har vi en flere hundre år gammel undervisningsmodell? Den hellige treenigheten forelesning, seminar og lesesal er eldgammel og pedagogisk utdatert. Tospannet forelesning og lesesal stammer fra munkeordenene på middelalderen, da målet var å komme nærmere Gud i ensom refleksjon.

Seminarmodellen stammer fra Wilhelm von Humboldts universitetsreformer tidlig på 1800-tallet. Mens politikerne stadig utvikler skolepolitikk for bedre undervisningsmetoder på grunnskole- og videregåendenivå, har altså universitetets undervisningsmetoder stått på stedet hvil i århundrer.

Hvorfor er nær sagt alle pensumlister uoverkommelig lange når ingen har verken tid eller krefter til å stirre ned i en bok åtte timer hver dag? Samtidig er det pedagogisk idiotisk å bruke uforholdsmessig mye tid på å lese satt opp mot andre aktiviteter.

Når man leser en tekst lærer man bare fem prosent av et gitt innhold. Lærer man bort innhold til andre lærer man nitti prosent av det samme innholdet (Schewe, 2014).

Tallenes tale sier med andre ord mer aktiv læring og mindre pensum. Hvorfor prioriterer ikke byrådet å bygge flere idrettshaller når hundrevis av studenter står i kø for å få delta i sin idrett?

Hvorfor har professorer kontorarealene med best utsikt? Det er jo vi som kunne trengt noe pent å se på mens vi nyter knekkebrød med makrell i tomat, og bekymrer oss til døden over den uoverkommelige haugen med pensum.

Hvorfor har de kaffetrakter med gratis kaffe der oppe i elfenbenstårnet, når det er vi som kunne trengt det? Hvorfor diskuteres gratis skolemat på grunnskolen og ikke på universitetet? Hvorfor i alle dager har politikerne oversett disse sakskompleksene?

Svar: Økning i studiestøtten har tatt uforholdsmessig mye plass og politikerne har overlatt ansvaret for studentpolitikk til et studentdemokrati uten gjennomslagskraft. Studenter er studenter, og det skal de få være uten å måtte gjøre jobben til politikerne de har stemt på for å slippe nettopp det.

Ja, det kunne vært flott med et fungerende studentdemokrati, men jeg skjønner ikke hvorfor politikk for 300 000 borgere er overlatt til dem selv og ikke politikerne de har stemt på for å gjøre nettopp den jobben.

Det virker jo som et åpenbart brudd på samfunnskontrakten.

Det handler ikke om å frata universitetene selvbestemmelse, men at politikerne skal gjøre jobben sin. På alle andre områder er det partiene som er et politisk verksted i Norge, og makten til å gjøre endringer på våre vegne ligger på Stortinget og i bystyret. Der ville i tillegg partiene ha alt å vinne på å ta de nære studentsakene tilbake.

Ta lærdom fra Senterpartiet (se bort fra meningsmålingene) og sett søkelyset på tjenester nær folk!