Det selektive paradoks

«Debatten om våpen til Ukraina har vært en øvelse i uetterrettelighet», skriver vår idé- og debattredaktør i Universitas Tord Magnus Dyrkorn i forrige utgave av Universitas.

I så fall er kommentaren en fortsettelse av dette. La meg stykke opp og påpeke flere tilfeller av de samme feil Dyrkorn selv påpeker hos meningsmotstandere.

Dyrkorn tar utgangspunkt i uttalelser fra «mindre kjente stemmer» i Rødt, som i beste sendetid polemiserer mot «flere kjente politikere på flertallssiden», deriblant en byrådsleder, en partileder og en forhenværende forsvars- og utenriksminister.

Man kan jo spørre seg om «det er på tide å mobilisere mot de forvridde verdensbildene» når dette lille mindretallet i beste sendetid møter en voldsom motbør av et betydelig større flertall på motsatt side.

Når Dyrkorn lenger ut i kommentaren hevder at «illiberale krefter fra autoritære regimer har ingenting å gjøre i utøvelsen av liberale demokratier» møter han seg selv i den autoritære dør.

Dette mindretallet som motsetter seg eller er kritisk til våpenstøtte, blir plukket fra hverandre i beste sendetid, av de presumptivt beste politikerne vi har i landet. De bruker sin ytringsfrihet for å si sin mening, og møter betydelig motstand.

Sånn skal det være; et liberalt demokrati må vise toleranse, også overfor kontrære (lovlige) mindretallsmeninger, selv om man er dypt uenig i deres standpunkt.

Å slå de små, kritiske stemmer i hartkorn med russisk propaganda blir som da dogmatiske marxister avfeide kritiske stemmer mot marxisme som «mccarthyisme»; det blir å avfeie meningsmotstandere med henvisning til ideologi.

En fruktbar diskusjon blir det i alle fall ikke ut av slikt.

Dyrkorn ønsker akademia, med dets «logiske resonnementer» og «kalde fakta og empiri», på banen, mot «grunnløs(e) ideologi(er)» som bedriver «cherry picking av fakta». Jeg er enig i at flere av våre teoretikere bør ta turen ut til offentligheten.

Da må våre teoretikere gjøre som Dyrkorn ber dem om å gjøre, men som han tidvis lar være å gjøre selv. Han angriper mindretallets skepsis til våpenstøtte, og mener mindretallet bygger meningene på «grunnløs», selektiv fakta.

Men Dyrkorn gjør ingenting for å underbygge hvorfor meningene er grunnløse, annet enn at han viser til Snorre Valen sin kommentar i Trønderdebatt.

Det som leseren står igjen med, er grunnløse påstander om at mindretallet ikke grunngir sine påstander. Vi kan ei heller glemme at med en gang kald fakta og empiri brukes i normativ forstand, for å gi en vurdering om hva som bør gjøres, så bruker vedkommende et sett fakta som underbygger vedkommendes mening.

Vedkommende er med andre ord selektiv. Vi er alle selektive når vi går fra «er» til «bør». Det kan være flertallet har bedre selektert fakta, som bedre virker å samsvare med virkeligheten slik den oppleves, men man kommer uansett ikke unna at man er selektiv.

Også glemmer Dyrkorn at han selv kjemper for en ideologi, med de fordommer og meninger som følger med; han bedriver politikk. Jeg antar at han, som de fleste andre, kjemper de suverene, liberale demokratiers kamp, mot en autoritær aggressor som bedriver angrepskrig vi ikke har sett maken til siden Andre verdenskrig.

God nok grunn. Men han må klargjøre hva utgangspunktet hans er, og han må klargjøre hva han mener motstanders utgangspunkt er. Og han må begrunne hvorfor han har rett og hvorfor motstander har feil.

Vi må huske på at liv må stå til lære også for oss. Det vi var vitne til på Debatten om våpenstøtte var demokrati slik det bør være i praksis; en diskusjon mellom meningsmotstandere i beste sendetid.