Fra SiO-kantina til Stortingskafeen

– Jeg har bedt om å ikke få videre studielån nå, ettersom jeg sitter på Stortinget og får stortingslønn.

Det sier Agnes Nærland Viljugrein (Ap) om millionlønna fra Stortinget. 

Vanligvis sitter hun på lesesalen. Nå sitter hun i utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget som stedfortreder for Trine Lise Sundnes. 

Universitas møter den unge vararepresentanten for å finne ut hvordan livet har endret seg fra lesesal til stortingssal, der hun har sittet i snart tre måneder.

En kamp om tid

Denne torsdagen starter i møte med Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). Viljugrein henter de to representantene i foajeen og tar dem med opp til kafeen på Stortinget.

SAIH jobber for at alle skal ha tilgang til god utdanning og akademisk frihet. Organisasjonen finansieres av SAIH-tierne – ti kroner som studenter kan velge å bidra til når de betaler semesteravgiften.

Viljugrein lytter og noterer flittig under møtet. Tonen er lett, nesten kameratslig, til tross for spørsmål om skattefinansiering av utdanning i samarbeidslandene til SAIH.

Når møtet er ferdig er det videre til neste post på programmet. Tid er en knapp ressurs på Stortinget.

Lange dager og en følelse av å kjempe mot tiden preger hverdagen for den unge politikeren.

– I går var jeg ikke hjemme før kvart over ti. Likevel lurer jeg på om jeg kunne gjort mer. Stortinget er hele tiden en kamp om tid, sier Viljugrein med journalisten på slep. 

Krig og fred

I et av komitérommene stilner summingen fra småprat, klirrende kaffekrus og pene håndvesker som settes ned. Leder i utenriks- og forsvarskomiteen, Ine Eriksen Søreide (H), leder høringen om Nansen-programmet – den mangeårige pengestøtten fra Norge til et krigsherjet Ukraina. 

En etter en uttaler organisasjonene seg om hva de mener om Nansen-programmet og hvorfor. Pennen til Viljugrein hviler ikke. 

Krig, fred og viktigheten av et godt samarbeid med lokale organisasjoner i Ukraina er ikke lenger en akademisk tankelek på Blindern. Det er ingen eksamen som skal svares på, ingen begreper som skal pugges, for så å glemmes i gledesrusen på vei ut av eksamenslokalene. Det her er ekte mennesker, og Viljugrein, som til vanlig studerer statsvitenskap, er kastet ut i det. 

– Jeg synes det er mye ansvar, men jeg har jo bedt om det selv.

Viljugrein forteller om overgangen fra studiene til arbeidslivet. Hun er ikke i tvil om at studiene er til hjelp. 

– Når du studerer lærer du deg å tenke kritisk og skjønne hva folk egentlig prøver å si, forklarer Ap-politikeren.

Likevel har det ikke bare vært rosenrødt å gå fra Blindern til Løvebakken. Arbeidsbelastningen er stor og kveldene sene. 

– Jeg tror nesten det blir litt mye dårlig samvittighet. Når er det greit å dra hjem? 

Balansegang

Viljugrein skriver master om hvordan regjeringen og Stortinget samarbeider, men er usikker på når hun får levert.

– Planen var å levere den 21. mai. Jeg hadde en ambisjon om å bruke litt av tida på å skrive master, men både krigen i Ukraina og situasjonen på Gaza har gjort det umulig å tenke på masteren nå. 

Viljugreins tid på Stortinget går ut til påske. For denne gang. Som første vararepresentant fra Arbeiderpartiet i Oslo er det hun som trer inn når noen skal ut. 

Masteroppgaven må foreløpig vente.

– Spørsmålet nå er om jeg skal utsette innlevering med fire uker eller frem til høsten. Det kommer an på hvordan det blir.

Imposter syndrome?

På tross av den korte fartstiden som stortingsrepresentant føler ikke Viljugrein på noe «imposter syndrom» 

Tvert imot, svarer hun.

– Jeg er yngst på Stortinget og det forplikter meg til å ta plass og mene ting. Jeg er her og er like viktig som alle de andre, konstaterer 27-åringen. 

Viljugrein lar ikke hennes unge alder hindre henne fra å bli lyttet til blant stortingskollegaene.

– Jeg skal kreve å bli hørt på samme måte. 

På slutten av dagen kommer en studievenninne for å diskutere masteroppgaven. Etter noen hektiske timer på Stortinget er det endelig tid for oppgaveskriving.