Politikk + Kunst = Sant?

– Da jeg var på det kongelige danske akademiet i København, så jeg en utstilling med mye palestinsk kunst, som kanskje hører mer hjemme på et banner enn et kunstgalleri. Det blir så skrikete og det er så lite kunst rundt det.

Vinteren har på ny inntruffet Oslo når vi møter Gina Dinknesh Hagen (20), som nettopp har gjort seg ferdig med dagens siste maleøkt. 

Hun er førsteårsstudent på visuelle kunstfag på Einar Granum, og mener det finnes et uheldig press i det unge kunstmiljøet om å politisere kunsten sin. 

Kunsten tilsidesatt

– Det er problematisk at man starter med politikken som utgangspunkt. Det blir en desperat tanke om å lage noe aktuelt innenfor det politiske, heller enn å lage et gjennomarbeidet kunstverk.

Hagen mener prosessen blir mye kortere når man baserer seg på et politisk utsagn. Dette kan lett gjennomskues, mener hun, fordi tanken til kunstverket har vært så klar fra starten av.

– Jeg synes det er viktig med aktivistisk kunst, men forskjellen er at noen typer politisk kunst er så forseggjort. Det er lite rom for tolkning, sier hun og fortsetter:

– Det er at man skaper en reaksjon istedenfor å lage en reaksjon etterpå som er problemet. At man er pålagt til å føle noe før man i det hele tatt ser verket gjør at dybden i verket forsvinner. 

Kunststudenten mener det er beklagelig at verker som er skapt for humoren og satirens del og utelukkende visuelt vakre verk blir tilsidesatt, til fordel for banale verk som har en tydelig politisk agenda.

Den apolitiske aktvist

I sitt eget atelier møter vi kunstner Erlend Wiggen Bliksrud (22). Bliksrud driver med abstrakt maleri og studerer kunsthistorie på UiO når han lager tid til det. 

Bliksrud lar seg ikke kneble av politiseringsvinden som blåser fra Granum.

– Jeg maler fordi jeg har et behov for å male. Hodet mitt fungerer bedre når jeg maler mye. 

Han kjenner flere som føler på et press om at de må politisere kunsten sin for å holde seg aktuelle. Å blande inn dagsaktuell politisk agenda i kunsten sin, er en veldig effektiv og direkte måte å holde kunsten sin relevant på, mener han. Selv har den unge kunstneren valgt å tråkke opp sin egen sti: 

– Det krever litt guts å stå i å ikke behøve det. Hvis du bare kan male fordi maleriet du lager er nok i seg selv, er for meg et slags mål.

Der politisk kunst har en veldig tydelig agenda, er mye av kunsten til Erlend på sin side lagt på beskuerens premisser, mener han. 

 – Det er frihet i kunsten min som gir beskuer mulighet til å danne helt egen relasjon til verket, som politisk kunst ikke har fordi det handler om noe veldig konkret. 

Kunsten som formidling

Foruten de tomme ølboksene og de digre lerretene som pryder atelieret hans, biter vi oss likevel merke i den tradisjonelle kiffyehn og pinsene for et fritt Palestina som henger i skinnjakka. Er Erlend aktivist under malerdressen? 

– Man kan være enormt politisk engasjert og stå på barrikadene og hoie, og så dra hjem og male en bolle med frukt i. Folk driver med kunst på mange forskjellige måter. 

Han presiserer at mange kunstkolleger engasjerer seg på andre arenaer. I lys av krigen i Gaza, har flere av hans medsammensvorne kunstnere fra alle kreative hjørner arrangert auksjoner og holdt konserter til inntekt for Palestina. 

– Jeg har venner med null spenn i lomma eller brød i skapet, men det er likevel verdt det for det de tror på. Kunsten er ikke politisk, men selges til inntekt for en sak man tror på. 

Han er uenig i den utbredte oppfatningen om at funksjon og relevans i kunst gir en slags verdi. 

– Jeg synes kunst i seg selv har nok verdi fordi det tilfører noe til menneskelivet. Da kan man heller si at du senker verdien i kunstverket ved å legge føringer på kunsten du lager. Det høres litt svevende ut, men det er ikke sikkert kunsten «vil» akkurat det. 

En «feministisk fitte»

Student i billedkunst ved Kunsthøyskolen i Oslo (Khio) Owidia Hedda Marie-Louise Antoinette Edel Delmas Reistad Wesenberg (23), forteller at det er få i hennes klasse som er opptatt av politisk kunst. For henne selv er kunstens budskap ofte en overraskelse som først kommer til syne når verket er ferdigstilt. 

– På den tidligere skolen min lagde jeg en bildeserie som jeg kalte «A woman's guide on how to sit on a chair»– en bildeserie om en kvinne som sitter og faller av stolen. Vi som kvinner har litt usynlige regler og etiketter, det ble plutselig politisk kunst. Det er jo også en humoristisk vri på det sånn at jeg ikke skulle bli sett på som en «feministisk fitte», sier studenten. 

Owidia er likevel rask med å presisere at hun selv er feminist, men ikke ønsker å få samfunnsstempelet på seg.

På betrakterens premisser

Ifølge Wesenberg opplever få et press om politisering av kunsten, noe hun tror kan skyldes at mange synes det er skummelt å markere seg som kunstner med et tydelig standpunkt. 

– Alt handler om reaksjoner fra utsiden. Betrakteren er jo alt, sier kunststudenten.

Hun sammenligner det å drive med politisk kunst som en annen form for aktivisme, der kunsten kan skrike for seg selv og gjennom det få en viktig politisk gjennomslagskraft.

– Hvis du er en sur mann som går forbi en svær demonstrasjonscrowd, og du tenker «æsj, unger nå til dags», så vil man heller kunne gå på en utstilling og se et naturbilde og forstå klimakrisen gjennom det, mener hun. 

– Folk trenger å få ting inn med ulike teskjeer: Noen med gaffel, andre med skje, men noen spiser med henda.

Ifølge studentens analyse av kunst og politikk, vil man kunne finne noe politisk i det meste hvis man graver lenge og godt nok. 

Ingen ny tendens

Professor i samtidskunst ved Khio Ane Hjort Guttu ser ikke politiseringen i kunsten som en ny og problematisk oppblomstring. Hun setter i det hele tatt spørsmålstegn ved dikotomien mellom politisk og apolitisk kunst. 

– Det som kalles politisk kunst i dagligtale er jo den typen kunst som tar stilling til et aktuelt politisk spørsmål eller konflikt. Men vi som underviser her, ser kunsten i et mye bredere politisk perspektiv. 

Professoren forklarer at all kunst er et uttrykk for en slags politikk. Det kan være hvordan samfunnet er organisert, hvor materialene man bruker kommer fra, hvilken kunstnerisk tradisjon man forholder seg til eller hvordan vårt indre er påvirket av samfunnet vi lever i.

– Det er også lett å argumentere for at det å ikke forholde seg til politiske spørsmål, også er en form for politisk stillingstaken. Det er et privilegium å slippe å forholde seg til politikk. 

 Guttu refererer til krigen i Midtøsten som et eksempel på at å stille seg nøytral til en konflikt likevel er en veldig tydelig posisjon. 

– På 70-tallet i Norge hadde man en oppblomstring med kunst som henvendte seg til folk flest, og tok stilling til politiske spørsmål. Videre utover 80-tallet kom en form for tilbakevending til abstraksjon og ornament, i tråd med postmodernismen. 90-tallskunstnerne opponerte mot dette, og holdt på med en DIY-aktig aktivisme. Så hvordan man forholder seg til det politiske går i bølger og følger tidsånden. 

En syk samtidskunst?

Selv om hun ikke kan diagnostisere samtidskunsten med politiserings-syke, peker hun likevel på én type kunst som kan være i vinden: Nemlig Instagram-vennlig kunst.

– En tydelig tendens akkurat nå er at kunsten kommuniseres på sosiale medier, og det generer kunst som er visuelt lett å like.

Professoren tror man kanskje må se mer på kunst som et uttrykk for det samfunnet som den oppstår i, enn omvendt. 

– Da blir kunstnerne kanskje de som tar pulsen på tiden. Og da får du det kunstbegrepet vi har i dag, som er ganske komplisert, ikke sant?