Musikk for årstiden

Mørketidssanger er full av skjørhet og fine øyeblikk, men er dessverre også ganske kjedelig til tider. Det har gått hele seks år siden Ingvild Koksvik slapp sitt forrige album Og sangen kom fra havet (hvor blant annet den legendariske gitaristen Marc Ribot var med i studio – creds!).

Siden den gang har hun gjennomgått en rekke forandringer på det personlige plan. Ikke bare har hun rukket å bli tobarnsmor, men også å begynne på en doktorgrad i musikk ved Universitetet i Agder.

Det er derfor forståelig at utgivelsen av Mørketidssanger har latt vente på seg. Spørsmålet er om den kanskje ikke kunnet hatt godt av å vente enda litt lenger. Den lange tiden som er gått siden forrige utgivelse gjenspeiles i tittelen på albumets første låt, som betegnende nok heter «Ventetid».

Dette er en låt som driver fint, full av bass og med vellykket bruk av både strykere og koring, en sterk start! Neste låt ut er «Stjernene», og her opplever jeg at tankene dras mot adventstida.

I likhet med flere andre låter på albumet uttrykker den en melankolsk innpakket optimisme, med en skjør vokal akkompagnert av et mykt og flytende lydbilde.

Ofte er dette en trygg og sikker vei å gå, men faren med slike type låter er at det fort kan bli litt kjedelig, spesielt etter gjentatte lyttinger. Og dette er dessverre ofte tilfellet på dette albumet.

Joda, det er fint og behagelig å høre på, men samtidig ikke mer enn det, og det ender opp med å høres litt ut som tittellåten til en NRK-julekalender hvor moralen er at det lønner seg å være snill.

De mest interessante låtene på albumet er derfor etter min mening der hvor Koksvik tør å ta litt større musikalske sjanser, uten kun å lene seg for mye på lytterens vennlig innstilte sinnsstemning og sin egen vakre vokal.

Her kan jeg trekke frem «Telle til ti» og spesielt «Gneist», som også er albumets beste. I tillegg til en elegant overgang mellom vers/refreng og deilig glidende gitarspill, er denne låta også tekstmessig blant de smootheste på plata.

I tillegg kommer Koksviks upåklagelige vokal her også til sin fulle rett, tekstlinjene leveres skjøre og proppfulle av ærlighet. Av de resterende låtene er «Mer enn deg selv» en fin Nick Drake-aktig singer-songwriter-låt, kanskje den mest sjangertypiske av albumets sanger, med følsom vokal og klimprende gitar.

«En av de gode» må derimot trekkes frem som et bunnpunkt, og her er spesielt teksten gjenstand for irritasjon.

Refrenglinja // Han sier at det er bare i ditt hodet // Men jeg vet at du er en av de gode // er det fremste eksempelet på et gjennomgående forbedringspunkt ved platas låter – tekstene fremstår ofte litt vilkårlig satt sammen, som om ordene er valgt ut først og fremst etter hva som rimer.

Generelt hadde plata som helhet tjent godt på litt mer interessante ordvalg.

Litt tynnslitte tekster til tross, dette er ingen dårlig plate. Samtidig er den heller ingen umiddelbar klassiker. Den gjør seg fint en mørk høstkveld eller to, men sjansen for at jeg spiller den noe mer enn det er nok heller ikke overveldende.