Hva er lesesalens regler?

Jeg er i utgangspunktet mot dødsstraff, men hvordan i all verden forsvarer du å sette deg like ved siden av meg på lesesalen? Jeg skjønner at første og siste rad er best, men er de gode nok til at de rettferdiggjør å ødelegge dagen min, og følgelig tvinge meg til å ødelegge trynet ditt? Beklager sinnet. Jeg har ikke spist på en stund. Er det forresten greit å spise på lesesalen?

Det er ikke første gang jeg reiser spørsmålet. Men nå trenger jeg svar. Lesesalen er i skrivende stund som det internasjonale samfunn – et kollektiv uten vaskerutiner – Gud er død, og alt er tillatt. Anarkiet er uutholdelig! Vi trenger orden, og det snarest.

Les også: "Sivilstatus: Forlovet"

Kultiverte studenter, reis eder, og hjelp meg besvare det følgende: Hvordan skal vi, kamerater i kamp, organisere lesesalene? Hva er innafor, og hva er utafor? Det er bare å koble på Studentparlamentet. Det er valgsesong, og vi trenger nye politiske kløfter.

Jeg har tidligere motsatt meg hvisking på lesesalen. Fiktive medstudenter jeg inngår i fiktive debatter med har reagert sterkt på dette, med innvendinger som «det er jo greit med hvisking, du hører ikke det». Gjør jeg ikke? La meg for ordens skyld presisere: Det er herved greit å hviske, hvis du hvisker så lavt at ingen hører det. Utover det, la meg foreslå følgende parole: Du klarer neppe å hviske høyt nok til at partneren din kan høre det, uten at alle innen ti meters radius hører det omtrent halvparten så høyt. Svein Stølen, jeg vet du backer meg på den her. Dette kan ikke fortsette!

Følgende er tillatt, tenker jeg: tastelyder, pustelyder, lydene boka lager når du blar om eller markerer og diverse knirkelyder fra stoler og pulter. Følgende er på grensen, men innafor: lyden av å drikke vann og kaffe. Her innser jeg at de lærde vil strides, men nytten av kaffens produktivitet veier i mitt syn åpenbart opp for kostnaden i form av subtil smatting. Sånne lyder man lager mer eller mindre instinktivt idet man blir irritert, eller oppgitt, er selvfølgelig ikke ideelle. Likevel er de i aller høyeste grad noe vi må leve med, som Gunnar Stavrum.

Spiselyder er jeg derimot langt fra like tolerant ovenfor. De er simpelthen sjikanerende, sier jeg, og det er slett ikke åpenbart hvorledes den lille tiden man sparer på å spise i lesesalen rettferdiggjør de groteske grusomheter det påfører ens medstudenter. Dette innser jeg er et kontroversielt standpunkt, og jeg ser frem til å møte innvendingene på den intellektuelle slagmark.

Men det er vel ei bare hvisking og tisking vi må drøfte, kjære venner og fiender? Ånei, det er nok bare begynnelsen. I skrivende stund sitter jeg på lesesalen, uten at min plass er reservert på forhånd. Er jeg en kjeltring av den grunn? Her trenger jeg å bli kjent med universitetets offisielle standpunkt. Det gjelder for øvrig alle de store spørsmålene jeg i dag så vidt har begynt å drøfte.

Svein Stølen, Curt Rice, Christen Krogh og andre makthavere i universitets- og høyskolesektoren – skyt meg et leserbrev og sett strek over min lidelse.

Jeg ser frem til meningsutvekslingen.

Les også: "Skjermavhengighetens tilstand"