Syting som small talk

At nordmenn er dårlige på small talk er en opplest og vedtatt sannhet. Det er slitsomt å finne på ting å snakke om med folk man ikke kjenner så godt. Personlig har jeg alltid tydd til været, og føler det er et samtaleemne som jeg har perfeksjonert opp gjennom årene. Hvorfor? Jo, fordi det alltid er noe å være misfornøyd over med været i dette forblåste landet!

Enten er det for kaldt (som regel), for vått, for mørkt, for vindfullt og overskyet, eller for varmt (alt over 25,5 grad er jo ulidelig!), for lummert og for tørt – og over 90 prosent av året er det dessuten et elendig skiføre. Reiser du bort hender det at været er fint hjemme, og da er det i hvert fall krise.

Misbilligelsen over ulike meteorologiske fenomener er et ypperlig tema for de helt korte dialoger. Jeg kan for eksempel møte en kollega i gangen på jobb og lire av meg en givende replikk à la: «Huff, det er skikkelig kaldt og vått i dag», og så kan hun svare: «Ja, dette er en så trist tid på året».

For alle setter vel pris på litt klaging? Jeg syter, så den andre kan si seg enig, og så har vi blitt forent gjennom vår felles misnøye.

Eller? I det siste har jeg begynt å undre meg over om dette er den beste måten å omgås på. Også lurer jeg på hvorfor mange av oss tilsynelatende er så innmari glade i å klage.

Fordi folk klager nemlig ikke bare over været. Andre svært populære samtaleemner er hvem som er mest sliten, hvem som har sovet dårligst og hvem som har mest å gjøre.

Å være utbrent er et reelt problem som mange rammes av, og som absolutt skal tas på største alvor. Men for alle dem som egentlig lever gode liv, så mener jeg at vi har tatt sjargongen altfor langt. Til tider kan det virke som at «alle» er sinnssykt slitne, utbrent, lei og har møtt veggen. Hvorfor synes det å være så utrolig mye enklere for folk å si at de er skikkelig slitne og lei, enn at de skikkelig glade og fornøyde?

Janteloven, presentert av forfatteren Aksel Sandemose i 1933, går ut på «menneskenes iboende ondskap og evne til å trykke hverandre ned».Denne såkalte loven handler riktignok primært om at man ikke skal tro man er noe, men jeg vil skylde litt på den allikevel.

Fordi når personen rundt lunsjbordet først har presentert at han er sliten, så kan ikke jeg følge opp med hvor godt humør jeg er i. Det føles på en måte skrytete å da si at det er en fin dag, at jeg er uthvilt eller at det er hyggelig med november, fordi da kan man fyre i peisen. Hvem tror du at du er egentlig, som kommer her og skal se så innmari lyst på livet?

Nei, da er det definitivt mer sosialt akseptabelt å si seg enig i de urimelige og strevsomme kravene som er satt til oss på studiene, på arbeidsplassen og i hjemmet.

Men min frykt er at vi med dette egentlig bare bygger hverandre ned, og at resultatet er at alle blir litt mer slitne. Slitne både av å høre på han som syter, og av at man må kjenne på om man kanskje er litt sliten selv, for deretter å si seg enig. Men vent, dette høres jo ut som en ond spiral!

Min teori er at fåtallet synes at klaging over dårlig søvn og mange arbeidsoppgaver egentlig er spesielt morsomme samtaleemner. Jeg tror det er noe som skjer når man går på sosial tomgang, og ikke har noe annet å snakke om. Og så virker det så trygt å være litt negativ, fordi det er i hvert fall det motsatte av å skryte (gud forby).

Men hva om vi bare prøvde noe helt nytt. For jeg må jo faktisk ikke si høyt enhver negativ tanke som skulle falle inn i hodet mitt.

Hvis du er en av dem som overhodet ikke synes at stillhet er en dyd, men et tomrom så må fylles med lyd, så foreslår jeg at du fortsetter å gjøre din small talk-plikt, bare med litt mer positivt fortegn.

Å være negativ skaper ikke karakter, og å være positiv bør ikke oppfattes som at man skryter av å ha det bedre enn andre. Har du normal sosial kompetanse, så skal det være mulig å føre samtaler som er mer givende enn de vondtene du har, og at det regner i dag. Det tror jeg kan føre til færre slitne mennesker.