Tiden leger alle sår, men kan den gi tilbake to år?

Se for deg dette: Fire barn går gjennom et klesskap og kommer til en annen verden. De merker det ikke selv, men imens de er der, blir de til voksne personer. En dag er det plutselig slutt. De vandrer gjennom klesskapet nok en gang og detter ut i den vanlige verden. På et øyeblikk er de barn igjen. Det er rystende å tilpasse seg en setting du ikke kjenner igjen. Å komme tilbake til et samfunn i ordinær drift etter pandemien føltes litt sånn. En motsatt Narnia-effekt hvor man fysisk er to år eldre enn det man føler seg mentalt.

På et tidspunkt skulle man tro at det meste har blitt sagt om koronapandemien, men det er fortsatt ting å ta tak i. I daglige samtaler nevner jeg iblant at jeg føler meg yngre mentalt enn det jeg skulle ha vært. Når alder blir en del av samtalen sier jeg min faktiske alder, men det betyr ikke at jeg relaterer til det tallet. Rent fysisk og vitenskapelig stemmer det, men mentalt føler jeg meg alltid to år yngre. I et studentmiljø hvor aldersforskjellene kan variere gjør dette at gapet føles mye større.

Nedstengingen gjorde at man i stor grad eksisterte i et isolert vakuum. En studie utført av Unicef etter pandemien viser at én av fem mellom 15 og 24 år følte seg deprimerte og umotiverte. Å eksistere i en isolert sfære var demotiverende fordi man ikke hadde noen forpliktelser til andre enn seg selv. Hverdagen var monoton, og man følte seg handlingslammet. Man fikk et helt annen opplevelse av tid. Dagen føltes seigere og når det nødvendige var unnagjort var det fremdeles tid igjen.

En EU-undersøkelse poengterte at det sosiale fellesskapet er en viktig del av den formative utviklingen. At vi er sosiale skapninger og søker interaksjon er ikke nytt, men hvordan man skal forholde seg til andre er en vanesak. Tjueårene er en formativ fase av livet som definerer holdningene til det å være «voksen». Min introduksjon til tjueårene bestod av de samme fire veggene og et vennlig nikk til den bak kassen. Begrenset sosial interaksjon gjorde at den personlige utviklingen stagnerte.

Universitetet er en symbiose av mennesker i ulike livsstadier, noe som skaper forskjellige dynamikker. Likevel var det fullt mulig å ha relaterbare samtaler. Nå som samfunnet er tilbake i vanlig drift er aldersforskjellen mer merkbar. Jeg fikk ikke oppleve overgangsriter andre har hatt tidlig i tjueårene, og jeg føler at jeg henger etter. SiOs Shot-undersøkelse for 2022 viste at 20 prosent av deltakerne ofte føler seg isolert. På individnivå er det nok ulike grunner for dette, men det er ikke utenkelig at flere kjenner en dissonans i mental aldersforskjell.

Flere kjenner seg igjen når jeg tar opp denne tematikken. Under pandemien føltes det ut som tiden stoppet helt opp, men realiteten er at verden fortsatte som vanlig. Gjenåpningen av samfunnet var gradvis, likevel kom det brått på. For de som var i en overgangsfase fra «myndig» til «fullvoksen» var det uvant å navigere et sosialt landskap som var helt likt, men likevel litt på skrå. Verden hadde blitt to år eldre, men det hadde ikke vi. Det er vanskelig å sette ord på denne følelsen, men jeg mener vi må anerkjenne at noe ble tatt fra oss. Effekten blir motsatt av det Pevensie-søsknene opplevde. Under nedstengingen var man i sitt personlige Narnia, og plutselig ble man møtt av en verden som var to år eldre.