På sporet av en ny poet

Å få Anna Withs diktsamling Eplet, nesten i fanget kom som et overraskende vårtegn i år. Linjene – som griper det ubegripelige i hverdagslige observasjoner – kastet meg inn mot en solstripe som jeg nesten kunne skimte før jeg måtte knipe øynene halvveis igjen og heve hånden foran.

Det er lengselen etter å gripe noe, men ikke helt få tak, som skinner gjennom diktdebuten. Her kommer vakre skildringer som lar leseren reise med, på en togtur, ut på landet eller traskende på asfalterte Oslo-gater.

Gjennom 18 prosadikt – som ofte er delt opp på flere sider – tar With meg med til en behagelig, men skjør reise gjennom erindringen. En tanke dukker opp, en scene eller en person, mens observatøren i diktene finner et møbel eller en vanndråpe. Selve iscenesettelsen er Withs største styrke i Eplet, nesten. Jeg blir dratt med og kan nærmest se himmelen, høre summingen og føle på selvanskuelsen gjennom elegante linjer.

De flotteste delene kommer kanskje i diktet «På vei». Etter noen linjer som drar leseren inn i en togvogn, skriver With: «fortsetter å følge med på landskapet, som når man ikke har råd til å misse ett ord til i en samtalepartners setning». Slike sammenligninger glimter av originalitet, uten at parallellene føles tvungne.

Noe mer tvunget blir det når Anna With leker seg med ord og deres betydning. Enkelte av diktene hviler på enkeltord, som blir mistenkeliggjort eller overveiet. Selv om det til tider kommer fine bilder og sammenligninger også ut av disse forsøkene, føles orddiktningen oppbrukt og mindre original.

Likevel tar det ikke lang tid før poeten vår er inne igjen på det gode sporet av en både distansert og sterk tilstedeværelse i verden – i møte med natur, by, mennesker og figurer som lever inne i hodet og erindringen til jeg-et.

Også diktet «Piken» er vakkert, særlig sånn cirka midt i. Strofer som «barndommen gjelder én gang, sier solen // én gang som i: jeg finner ikke engang inngangen» tematiserer lengselen etter en barndom som ikke lenger kan gripes. Deretter kommer aldringen: «jeg legger hestehovsbunten på steinbenken og blir voksen // må selv vokte inngangen til ingenting // tenke: dit skal jeg ikke inn».

«Piken» har likevel ett problem sammen med enkelte av de andre diktene i samlingen. Det skulle stoppet opp etter disse linjene, for i neste side brytes selve diktet for mye opp. Ellers kunne noen av diktene alltids vært delt opp og presentert som to eller tre forskjellige.

Men pytt. Anna With leverer en sterk debutantsamling, som ofte virkelig mestrer å la leseren eller lytteren trekkes inn i ordenes og erindringens univers. Hun skildrer det lengtende og prøvende, som man griper etter uten å klare å nå – bare nesten. Debutsamlingen lover godt for denne debutanten, og forhåpentligvis får vi reise mer sammen med Withs tanker siden.

Diktene samles vakkert sammen i aller siste strofe av avslutningsdiktet «Soloppgang III»: «når jeg tror jeg har nådd frem // snur det // snur det nådde seg // snur det nådde seg og sier: se bak deg».