Kunsten å være lat

I den lille boken Retten til dovenskap fra 1880 åpner den politiske forfatteren Paul Lafargue med et kraftig angrep på det han kaller «arbeidets religion»: 

«En merkelig villfarelse opptar arbeiderklassene i nasjoner der kapitalistisk sivilisasjon rår. Denne villfarelsen drar med seg individuelle og sosiale lidelser som i to århundrer har plaget den sørgelige menneskeheten. Denne villfarelsen er kjærligheten til arbeid, den rasende lidenskapen for arbeid, drevet til og med til utmattelsen av individets livskraft og avkom.»

Ifølge Lafargue hadde automatiseringen av arbeidet gjort det mulig for samfunnet å implementere noe så kort som tre timers arbeidsdager. Maskinene og teknologien som hadde bidratt til den enorme økonomiske veksten kunne fint erstatte mesteparten av det tunge arbeidet som vi mennesker tidligere hadde måttet gjøre selv. 

At en slik tankegang fantes allerede på 1800-tallet er påfallende. At en tre timers arbeidsdag fortsatt – nesten 150 år senere – kun er en drøm, er enda mer påfallende. Ja, slik jeg ser det, gjennomsyres hele samfunnet fremdeles av arbeidets religion. Å jobbe minst 37,5 timer i uka ses på ikke bare som en nødvendighet, men en plikt. Gamle navere og late ungdom latterliggjøres, og på skolen – arbeidets egentlige begynnelse – tvinges små barn til å sitte pliktoppfyllende og stille foran pulten i timesvis hver ukedag. 

Arbeidets tyranni henger kanskje i spesielt stor grad over oss studenter. Ikke bare er det normalt at vi arbeider hardt med studiene for å få en «god» jobb senere i livet, men mange av oss har to-tre dårlig betalte deltidsjobber i tillegg. 

Jeg er ingen økonom eller samfunnsviter, men for meg er det noe som skurrer her. Er det virkelig nødvendig med så mye arbeid? Og er det det folk egentlig vil? Nå finnes det helt sikkert mange som liker jobben sin, som foretrekker å jobbe minst 37,5 timer i uka. Men har hjelpepleieren på demenssenter, butikkmedarbeideren på Rema 1000 og søppeltømmeren som står opp fem om morgenen genuint lyst til å jobbe 7,5 timer om dagen, år etter år, hvis de ikke måtte? Eller hva med de som generelt ikke har lyst til å jobbe? Skal man egentlig trenge å ha dårlig samvittighet over å ikke ville gjøre en unyttig jobb, en bullshit job? 

Hvis man skal tro antropologen David Graeber er nemlig over halvparten av alle jobbene slike bullshit jobs. I tillegg til at de ikke har noen nytte for samfunnet, er de psykologisk ødeleggende for arbeideren. Istedenfor slike jobber foreslår Graeber borgerlønn: For eksempel at alle får 200.000 kroner i året – så mye at man ikke må jobbe, men også så lite at de nødvendige jobbene blir gjort. Dermed vil for eksempel studenter ha mulighet til å slappe mer av – noe jeg oppriktig mener vi trenger. 

Man kan sikkert si at studenter har det bedre nå enn før, at vi klager for mye, at studietiden er bedre enn arbeidslivet og så videre. Men hvor bra har studenter det egentlig? Ifølge SHoT-undersøkelsen har én av tre studenter en psykisk lidelse akkurat nå, mens så mange som halvparten har hatt det det siste året. Muligens er de reelle tallene ikke like høye, men likevel: Det er noe som ikke er riktig. Kanskje de store kravene til karakterer, deltidsjobbing og å få en god jobb senere i livet har en del av skylden? 

Min oppfordring er derfor, nå som eksamensperioden har begynt: Vær littegranne opprørsk mot arbeidets religion, drikk deg drita på en tirsdag, les heller en bok du selv har lyst til å lese framfor pensum, ikke ha dårlig samvittighet fordi du brukte hele dagen på Tiktok eller binget første sesong av Gilmore girls. Gjør simpelthen ting som ikke har noen åpenbar «nytte». Vær lat, gjør ingenting. Velg heller det som italienerne – som vi har så mye å lære av på dette punktet – kaller det: Dolce far niente – den søte lediggang. For hvis arbeidets religion kan ha vært en skadelig myte allerede på 1800-tallet, er den i hvert fall det i dag.