Dør Oslos teatre, og gjør det noe?

Teateraktører legges ned landet rundt, også i hovedstaden. Er nynorsk-rave og AI-forestilling det som skal til for å få Oslo-studentene interessert?

–Helt ærlig er jeg ikke overrasket. Nå om dagen finnes det mange forskjellige medier som er lettere tilgjengelig og billigere. 

Det sier Filip Węgrzyn (20), utvekslingsstudent i teatervitenskap på Universitetet i Oslo (UiO), om de mange økonomiske innstrammingene som har rammet teaterbransjen de siste månedene i Norge. 

Kuttbølgen 

Det har nemlig stormet i kulturnorge de siste månedene etter en bølge av nedskjæringer, nedleggelser og økonomiske kutt.

14.november kom beskjeden om at Akademi for Scenekunst ved Høgskolen i Østfold legges ned, og med den også landets eneste utdanning i scenografi. Samtidig trues linjer for musikk, dans og drama på videregående skoler i hele landet, og kunsthaller, kulturhus og kinoer legges ned på rekke og rad. 

I Bergen har kommunen like gjerne foreslått å legge ned hele kulturetaten. I Oslo har kulturbyråd Anita Leirvik North (H) fått varsel på seg av Norsk Skuespillerforbund for hennes håndtering av Oslo Nye Teater, etter at hun foreslo å legge det ned. 

I ukesvis har debatten også stormet i media omkring regjeringens bevilgning til oppussing av Nationaltheatret i Oslo, som er nærmere fire milliarder kroner mindre enn det teaterets ledelse selv uttrykte var et absolutt minimumsbehov. Det kan virke som at det er snakk om å være eller ikke være for en hel bransje, men spørsmålet er om de i det hele tatt har hatt med seg et ungt publikum til å begynne med. 

Slutt med rabatt fra kvartlivskrisa 

Nylig kom også beskjeden om endringer i betingelsene til Yngda, Det Norske Teatrets fordelsprogram for unge som gir billetter til 150 kroner. Rabattordningen går fra å gjelde aldersgruppen 18-28 år til 15-25 år, men dog gjelder endringene kun for nye medlemmer. Dermed må studenter mellom 25-28 år som ikke var Yngda-medlemmer før november i år ut med godt over 300 kroner for en studentbillett på flere av forestillingene.

Ida Michaelesen, kommunikasjonssjef ved Det Norske Teatret, begrunner endringen i en e-post til Universitas med at teateret ønsker å tilby Yngda-medlemskap til elever på videregående skoler, ettersom de skal være vertskap for Årets skolerevy på Hovudscenen fra og med neste år. Studentpris utvides også til å inkludere elever på videregående skoler, mens rabatt for barn endres fra opp til 18 år, til 15 år. 

Elefanten i rommet

Mens rikspressen skriver om politisk ansvarsfraskrivelse fra myndighetene, blir det store spørsmålet for Universitas: har teatrene gjort seg aktuelle nok til at studentene bryr seg om de legges ned? 

–Jeg tror ikke veldig mange hadde brydd seg sånn sett, men det er jo litt trist at kultur legges ned, sier Dara Obaid (22), en tilfeldig student som Universitas intervjuer på Blindern. 

Hun og venninnen Oliana Diab (23) forteller at de ikke har vært på teater på flere år. 

–Hva skal til for at du skulle dratt på teater?

–Jeg vet ikke, jeg føler ikke at jeg hører så mye reklame om teater egentlig. Hvis man skal gjøre noe sånt så drar man fort på kino, for det er så mye trailere og filmreklame der ute. Jeg tror kanskje at hvis det var mer informasjon om teater så hadde jeg dratt, for det er jo egentlig veldig hyggelig, sier Obaid.

Identitetskrise 

–Teatrene må se seg selv i speilet og spørre oss selv om vi har vært med å gjøre oss selv irrelevante. Eller i hvert fall at man har hatt en del av ansvaret.

Det sier Kjersti Horn, som er påtroppende teatersjef ved Det Norske Teatret i Oslo og som nylig har lansert sin første sesong. Hun er tydelig på at teatrene har en lang vei å gå når det gjelder å appellere til et ungt publikum.

–Teatrene gjennomgår nå en identitetskrise. Den handler om å henge med i tiden, når man har laget seg strukturer hvor alle historier blir fortalt av de samme menneskene, og folk står utenfor og kjenner at de ikke kommer inn, eller kjenner at “dette er et sted der mitt liv ikke reflekteres.” 

Horns første sesong som teatersjef inneholder blant annet en forestilling spilt med kunstig intelligens, et Eurovision-show om Putin og Angela Merkel, og en forestilling om “nynorske supermodell-aliens frå framtida”. 

Horn, som blir teaterets første kvinnelige teatersjef siden andre verdenskrig, forteller Universitas at teateret har en vei å gå med å aktualisere seg selv. 

–Mye av motivasjonen for meg å ta denne jobben er hele mangfoldsperspektivet, og mangfoldsarbeidet som jeg mener har hengt veldig etter i hele det norske teatermiljøet. Det er en driver i hvordan jeg lager repertoaret. Og da prøver jeg å få til at dette mangfoldet ikke bare er på scenen, men også bak scenen og i produksjonen. 

Anime, KI og rave - på nynorsk

Et av Horns grep i å åpne opp hva teaterscenen kan romme er å invitere den kritikerroste “teaterrabulisten” (en person som sprer opprørske ideer, ifølge ordboka) Tani Dibasey, kjent for blant annet forestillingene «Sorte gutter gråter ikke» og «Rasisten», til å overta teaterets Scene 3 en hel sesong. 

–Tani er en kompromissløs regissør, som er grensesprengende på mange måter. Og så har han en estetikk med anime, kameraer, eksperimentell bruk av teknikk, mye bruk av musikk, og så videre, forteller Horn. 

Å bruke teaterbygget på en annen måte ved å invitere flere inn i bygget, også til andre steder enn teaterscenen, er en annen ambisjon Horn har. 

–Vi prøver å få til at det skal kunne være fester og raver og andre sånne ting. Det er jo et fantastisk hus midt i byen som alltid er åpent, så å kunne åpne det på andre måter er en drøm jeg har.

–Det viktig at teateret ikke er et sted hvor man tenker “her må jeg være smart, her må jeg ha på meg de og de klærne.” Det er mitt mål at vi skal klare å senke den terskelen.

Utskvist, eller mer velferd?

Mens Det Norske Teatret er et privat teater som mottar offentlig støtte, settes en stor andel av Oslos teaterforestillinger av helprivate aktører. Disse har gjerne større musikalproduksjoner, men uten offentlig støtte kryper billettprisene fort over femhundrelappen, og studentrabatter er som regel ute av syne. Dermed blir studenter ofte skviset ut som publikumsgruppe i de mer kommersielle oppsetningene. 

 På studentenes hjemmebane på Chateau Neuf leies Storsalen ut til store musikal- og teaterproduksjoner. Heller ikke her finnes studentrabattordninger til de største produksjonene. 

Daglig leder i Det Norske Studentersamfunn, samt datterselskapet Chateau Neuf AS, André Titland, forteller til Universitas på telefon at driften på Chateau Neuf er avhengig av det økonomiske handlingsrommet utleien til storproduksjonene gir dem, hvis de skal ha råd til å fortsette tilbudet sitt til studenter i lokalene på Chateau Neuf. 

–Spørsmålet om studentrabatt har vært oppe til vurdering hos oss i flere runder. Vi har vurdert det slik at det økonomiske overskuddet som utleien gir oss, gir mest studentvelferd om det kan brukes til andre tilbud til studenter på huset. Eksempelvis kunne vi i vår la Teater Neuf bruke Storsalen i flere uker for deres produksjon av Legally Blonde.

Det nye teateret

Tilbake på Blindern treffer Universitas på to utvekslingsstudenter fra Polen, som viser seg å studere nettopp teatervitenskap. Selv om de av åpenbare grunner mener det ville være synd om teatrene legges ned (–Det er jo pensum!), er de begge tydelige på at de tror teaterets overlevelse krever en helt ny identitet. 

–Teateret er helt nødt til å finne en ny rolle, men folk i bransjen kvier seg for å endre det klassiske teateret. Da går vi alle til billigere og enklere medier, sier Filip Węgrzyn (20).

Han forteller at han tror teateret må tilby noe annet og mer eksperimentelt enn de digitale massemediene som alle har tilgang til. 

–Den nye rollen til teateret må være å gi deg noe som holder deg i kontakt med deg selv. Det handler om å være her og nå.

Kompisen Tomasz Janowski (20) er enig. 

–På en scene kan du gjøre hva som helst, alt du ikke kunne gjort i ditt vanlige liv. sier han.