Diagnosenes tidsalder

På psykologisk institutt har Ole Jacob Madsen nettopp holdt forelesning for sine psykologistudenter. 

På et lite kontor i fjerde etasje får Universitas slå seg ned for en prat med psykologen om psykisk smerte – før og i dag.

– Det har blitt mange flere diagnoser, det er det åpenbart å si, begynner Madsen.

Fra fjanter og idioter til 400 diagnoser

Psykologen sikter til de lange linjene, fra slutten av 1800-tallet da man for alvor begynte å få system over diagnoser på globalt nivå. Hopper vi videre til 1952 møter vi første utgave av den amerikanske oversikten over psykiske diagnoser, The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM).

– I den første utgaven av DSM var det rundt 100 diagnoser. I den siste utgaven som kom for ti år siden er det nærmere 400.

DSM-systemet er et klassifikasjonssystem for psykiske lidelser. Amerikanerne har altså firedoblet antall offisielle diagnoser siden 50-tallet. Samme tendens finner man i det europeiske ICD-systemet.

– Man lokaliserer flere ulike former for psykiske lidelser nå enn før. Og så kan du tenke: Er det positivt eller negativt? Det kan jo være flere ting, sier Madsen.

En del fremskritt har det vært, forteller psykologen. På 1700- og 1800-tallet hadde man to kategorier for psykisk syke: «Fjanter» («tullinger» på mer moderne norsk) og «idioter».

– Du kan jo si at det er et fremskritt at man ikke kategoriserer folk som idioter og fjanter lenger.

At man i dag har mer spisset kunnskap og mindre grove kategorier er selvsagt bra. Men det er ikke nødvendigvis slik at flere diagnoser og ytterligere diagnostisering kun er positivt.

– Standardkritikken er at stadig flere av livets områder blir sykeliggjort, forteller Madsen.

Han trekker frem flere omdiskuterte diagnoser blant fagfolk: binge eating, komplisert sorglidelse og bipolar lidelse for barn.

– Nå går kritikken også på at det er lettere å få en depresjonsdiagnose, en ADHD-diagnose eller en autismediagnose.

Noen bekymrer seg rett og slett for at det går inflasjon i slike diagnoser.

– Tror du det er noe i den kritikken?

– Det er veldig vanskelig å si hva som er rett nivå av diagnostisering. Hvordan skal jeg eller noen andre ha innsyn i det?

– Fordi det handler om enkeltindivider?

– Ja.

Krav på diagnose

Madsen peker på at det kan være grunner til å ønske en diagnose som går utover behovet for å behandle den.

– I Norge er det en kjensgjerning at du ofte må ha en diagnose for å få utløst visse rettigheter, av krav på ulike støtteordninger og insentivordninger.

Psykologen er i utgangspunktet positiv til at man har et slikt system. Dermed sørger man for at det kun er de som faktisk har behovet som får tilgang på diverse tilrettelegging. 

Samtidig kan konsekvensen bli at man skaper et jag etter diagnoser. At diagnosen blir ønskelig.

I noen tilfeller tror psykologen at man forsøker å løse et annet problem ved å ta i bruk tilrettelegging som kommer via diagnostisering. Det kan for eksempel handle om klasserom der enkelte barn skaper utfordringer for klassemiljøet og læreren. 

Hvis man kan vise til for eksempel en ADHD-diagnose, kan skolen få ekstra midler og støtte til å følge opp barnet.

– Der er det en ordning man kan benytte seg av, samtidig som det ikke er så mange andre ordninger, sier Madsen.

Dermed tyr man kanskje til psykologhjelp, der det i noen tilfeller bare hadde vært nødvendig med litt ekstra tilrettelegging for barnet.

Åpenhet og autentisitet

Vi beveger oss videre fra barneskolen og opp til ungdommen og de unge voksne. Det har de siste årene vært stort fokus på å fjerne tabuer rundt psykisk sykdom. En åpenhetskultur gjør det enklere for folk å fortelle om hva de sliter med.

– Tror du det er noe negativt ved den utviklingen også?

– Ja, jeg tror kanskje i noen tilfeller at det kan gjøre det litt mer attraktivt å ha en diagnose, eller bli utredet for det.

Madsen unnskylder seg med at dette muligens rører ved det kontroversielle. Likevel: Det kan bli en kamp om oppmerksomheten, når mer og mer blir psykologisert i full offentlighet. Han viser videre til populærkulturens psykisk helse-podkaster.

– Hvor man kanskje har en sånn influenser-kjendis-gjest i hver episode, hvor de veldig ofte kommer med diagnosen sin helt i starten. Det blir et autentisitetsbevis, som du slenger i bordet med og sier at: «Ja, jeg har faktisk angst, så jeg kan snakke om det. Og det er ikke bare noe jeg smykker meg med, jeg har papirene i orden».

Madsen mener at det også er en vanskelig balanse i det private helsevesenet. Betaler du for å få utredning av en diagnose, er kanskje forventningen om å faktisk få den også større.

– Det er økt marked, også, på psykologisk helse. Det er vanskelig å tenke seg at økonomiske interesser ikke spiller noen rolle da. Jeg tenker det er naivt å tro at det ikke spiller noen rolle.

Samfunn eller individ

I mediene kan vi gang på gang lese om for lange køer til psykolog. Noen vil ha et større tilbud, med flere muligheter for lavterskelhjelp.

– Det er en diskusjon, som jeg synes kanskje psykologprofesjonen har vært for dårlig til å ta, om man rett og slett burde være differensierende til hvem som får slippe til. Er det alltid de mest hjelpetrengende som får hjelpen?

Madsen forteller at noen studier viser at lavterskeltilbud i høyere grad blir benyttet av mennesker med høyere utdanning. Fordelingen virker kunstig i forhold til den generelle befolkningen, mener han.

– Samtidig er det vanskelig å si at dine problemer ikke er store nok til å gå til psykolog. Det er ikke så lett å fortelle det til en enkeltperson.

Psykologen trekker frem debatter, kanskje særlig blant ungdomspolitikere, der man overbyr hverandre med hvor god tilgang det skal være for psykologhjelp til unge mennesker.

– Drømmen blir at alle skal ha sin faste personlige behandler. Det er kanskje noen urealistiske forventninger, både med tanke på kapasiteten, og hva psykologene kan utrette.

Noen av problemene som blir slengt inn i debatter om psykologtilgang tenker Madsen at kunne vært lagt andre steder.

– Det er noen ting som man i større grad må tenke mer i en samfunnspsykologisk eller samfunnsmedisinsk sammenheng. Man kan ikke tenke at én enkelt psykolog skal ha svar på alt.

Diskusjoner om en psykisk helsekrise dreier seg ofte rundt psykologkøer og tilbud. Samfunnets strukturer kommer ofte i skyggen, mener Madsen.

– Det er jo lett at det forsvinner litt i bakgrunnen, fordi det er mer ressurskrevende å skulle gjøre større endringer. Det er også mer politisk betent. Politiske partier har ulike forklaringer på hva som egentlig er årsakene til problemet. 

– Hvis man for eksempel begynner å snakke om arbeidstider og strukturering av arbeidsukene, og så videre, så blir det jo veldig politisk. Og kanskje for dyrt, fortsetter han. 

Dermed blir en diskusjon på tilgang til psykolog enklere å ta. Men trenger man alltid psykologtimen?

Psykolog eller venn

– Noen ganger så går ting over også, sier Madsen.

– Er det noen psykologtimer som like gjerne kunne vært samtaler med venner?

– Ja, det tror jeg også. Det har jo vært en debatt om man strengt talt egentlig trenger å gå til en psykolog, eller om det like gjerne kan være noen andre.

– Det er forskning som viser at det som først og fremst har noe å si, ikke nødvendigvis er metodikken, men det er kvaliteten på relasjonen mellom terapeut og den som behandles.

Spørsmålet dreier seg også om ensomhet, mener Madsen. Ikke alle har noen de føler at de kan snakke med. 

Dessuten kan man også tenke at én psykologtime noen ganger kan forebygge ytterligere psykisk sykdom som resulterer i flere psykologtimer.

– Hvordan tenker du at vi forholder oss til psykisk smerte i dag?

– Det er jo et svært spørsmål. Jeg tror kanskje vi har lett for å tenke at det er noe som vi skal bli kvitt, eller som vi må få hjelp til.

Ole Jacob Madsen vil likevel påpeke at flere diagnostiseringer ikke nødvendigvis betyr at færre var psykisk syke tidligere.

– Det er jo også selvfølgelig en fallgruve å skulle romantisere hvordan det var før. For eksempel, så var det sikkert mye ubehandlet panikkangst på 50-tallet.

Panikkangst er en av de lidelsene som ofte kan kureres, eller i det minste forbedres, opplyser Madsen.

Den psyke kjendisen

Mens journalisten sitter fortumlet etter all informasjonen, skyter fotografen inn et spørsmål:

– Hva tenker du om psykisk smerte og identitet?

– Jeg tror at tidligere, så var man kanskje litt mer skeptisk til diagnoser, at det var noe du bare fikk tredd over hodet. Nå så virker det nesten som om det er omvendt. At det er mer attraktivt, og noe man kanskje kan bygge identitet rundt.

I åpenhetskulturen dukker det stadig opp flere på sosiale medier som bygger opp en profil rundt diagnosen sin.

– Det er en nisje de tar. Og da blir man jo kanskje litt sånn fastlåst til den.

– Blir det på en måte en krykke?

– Ja, men kanskje også nesten en del av businessmodellen.

Ole Jacob Madsen tror vi generelt er opptatt av å finne ut av det store spørsmålet: «Hvem er jeg?» Psykologi har blitt en del av det eksistensielle spørsmålet. 

Man ser også økt popularitet rundt personlighetstester, som skal gi deg en tallbasert fasit på nettopp dette. Madsen trekker frem 16 personalities-testen, som er lite likt blant fagfolk, samtidig som den gir identitetskriser til unge over hele verden.

– Det har funksjonen av å være litt som en religion. Hvor godt passer du med andre, i forhold til partner, match. Plutselig begynner man å tvile på ting i livet sitt.

– Litt som stjernetegn?

– 16 personalities blir i fagfeltet sett på som en litt sånn avansert selskapslek. Mens den Big five regnes som mer seriøs, da.

Blant norske lekfolk er Big five-testen kanskje mest kjent gjennom Harald Eia og Nils Brennas podkast «Sånn er du».

– Tenker du at det har noe for seg med en sånn type test?

– Jeg synes jo det er gøy, men jeg synes det er gøy litt på samme måte som jeg synes det er gøy å lese horoskopet mitt.