Universitetstalentiaden

Antall universitetsrangeringer har de siste årene eksplodert. En fersk rapport fra Den europeiske universitetsorganisasjonen (EO) har nå tatt for seg metodene til 13 rangeringer.

De fleste får kritikk for å være for éndimensjonale, og ikke fange opp alle funksjonene et universitet kan ha. I tillegg viser det seg at rangeringene favoriserer natur- og realfag over samfunnsfag og ingeniørfag. Humaniora blir omtrent neglisjert.

Vektlegger ulikt

De mest omtalte rangeringene måler blant annet siteringer per forsker, forholdstallet mellom undervisere og studenter og antall nobelprisvinnere. Tanken er at rangeringer kan gi studenter en bedre pekepinn på hvilke universiteter det er verdt å søke seg til, og gi universitetsledelser signal om hva de kan forbedre seg på.

To av de mest omtalte rangeringene er Times Higher Education Thomson Reuters (THE) og Shanghai-rangeringen. Generalsekretær i Universitets- og høgskolerådet, Ola Stave, ser åpenbare mangler ved begge.

– Shanghai-undersøkelsen har hovedvekt på nobelprisvinnere. I tillegg har den ikke noe skille mellom nobelprisvinnere, slik at en økonomi- og fysikknobelpris telles likt. På grunn av dette sier den ikke noe om profilen til et universitet. Den sier heller ikke noe om universiteters regionale forankring, sier han.

Han legger til at THE-rangeringen sier noe om omdømmet til institusjonene, men at det er en subjektiv vurdering av omdømme. Til tross for slike innvendinger har disse rangeringene stor tyngde.

USA på topp

Ikke overraskende dominerer amerikanske universiteter rangeringene. Harvard-universitetet har siden Shanghai-rangeringens start i 2003 ligget på førsteplass hvert år. Åtte av ti universiteter på denne listens ti øverste plasser er amerikanske, de to andre på topp ti-listen er britiske.

En av konklusjonene i EOs rapport er at forskning publisert på engelsk favoriseres når rangeringene måler siteringer. En annen konklusjon er at forskning favoriseres på bekostning av undervisning.

Professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo, Bjørn Stensaker, mener slike rangeringer undergraver at det er store forskjeller mellom institutter og fakulteter ved hvert universitet. Han mener rangeringenes vekting også er problematisk.

– THE har for eksempel en høyst tvilsom spørreundersøkelse til vitenskapelig ansatte, der de spør «kan du navnet på et universitet du syns er bra?». Dette svaret vektes tungt, sier han. Han legger til at han ikke har sett noen vitenskapelig forklaring på hvorfor den vektes så tungt.

Mediasnadder

Medieoppmerksomheten for rangeringene er i mange land enorm, og rangeringene kan bety mye for universiteters økonomi, studenttilstrømning og forskerinteresse. I 2007 ble styrelederen ved et Malaysisk universitet kjeppjaget fra jobben da hans universitet falt 90 plasser på THE-rangeringen. Stensaker mener forklaringen på medieinteressen er enkel.

– Fordi de er medievennlige, og de gir tilsynelatende enkel informasjon, sier han. Dette skaper hodebry for mange universitetsledere.

– Mange rektorer kvier seg for å uttale seg om dem fordi de er metodisk tvilsomme, men samtidig blir de ofte avkrevd et svar. Dette dilemmaet må nok mange rektorer leve med, for rangeringene vil nok ikke forsvinne, mener Stensaker.

Naturlig årsak

Universitetet i Oslo (UiO) kom i 2010 på en 75. plass på Shanghai-rangeringen. Rektor ved UiO, Ole Petter Ottersen, er klar på hva en av grunnene er til at norske universiteter ikke er inne på topp ti-listen.

– Lærer-student forholdstallet er avgjørende. På for eksempel Cambridge i England er den mye høyere, og det gjelder også Stanford i USA. For å være realistisk kan UiO aldri plassere seg på topp ti. Da må man gjøre noe fundamentalt med rammebetingelsene, sier Ottersen.