Utdanningsnasjonalisme

Internasjonalisert utdanning er et gode for samfunnet. For å sitere utdanningsminister Ola Borten Moe selv, fra et skriftlig spørsmål på Stortinget for bare ett år siden: «De store globale og nasjonale samfunnsutfordringene kan kun løses gjennom et mangfold av perspektiver og internasjonalt samarbeid.»

Jeg er helt enig. Verden er i krise(r), og vi trenger et bredt spekter av kulturkunnskaper og internasjonale nettverk for å løse dem. Dessverre legger det nye budsjettet opp til å svekke dette mangfoldet, ikke øke det.

Da jeg selv gikk de siste månedene av videregående og klar for studievalg, tenkte jeg å studere ved et av de store, tradisjonsrike universitetene i Storbritannia. Lærerne mine oppfordret meg til å søke, og fortalte meg at jobbsøkere med en grad fra utlandet er generelt etterspurt i Norge, så dette ville øke sjansene mine for en solid jobb i framtida. Alt lå til rette. Men så fikk jeg vite prisen.

Årlige skolepenger i Storbritannia er på rundt 390 000 norske kroner. En treårig bachelor i Storbritannia koster altså 1.17 millioner kroner i snitt i bare skolepenger, og en toårig master på toppen vil øke summen til nesten to millioner.

På toppen av dette kommer det vanlige basislånet fra Lånekassen, rundt 630 000 for fem år (til livsopphold). Samlet sett vil jeg altså sitte 2.5 millioner kroner i gjeld etter en av disse fantastiske og anerkjente gradene.

Utdanningspolitikken i Norge har lenge vært at man vil at den ambisiøse nittenåringen skal ta det valget, hente den kompetansen og erfaringen, og komme hjem med det. Nå legger regjeringen opp til det motsatte. Under dagens politikk ville jeg fått redusert den gjeldsbyrden med en viss andel, litt avhengig av hvor høye skolepengene er.

Nå skal dette kuttes, slik at utenlandsk utdanning i praksis vil behandles økonomisk likt som norsk utdanning. Med andre ord: vi gjør det vanskeligere for norske studenter å søke utenlands uten annen finansiering enn studielån.

Dette kommer i samme budsjett som skolepenger skal innføres for internasjonale studenter. Vi vil altså ligne mer, sett med globale øyne, på de britiske universitetene som fikk meg til å steile som nittenåring, samtidig som vi gjør det enda litt vanskeligere for de som velger utdanning i dag å dra utenlands.

Dette er utdanningspolitikk for økte forskjeller, fra en regjering som (i teorien, i hvert fall) utgår fra venstresiden.

I et innlegg hvor Borten Moe forsvarer tiltaket, skriver han at skolepenger «vil gi oss mer motiverte internasjonale studenter, og derigjennom øke kvaliteten». Her ligger en stygg antakelse om at internasjonale studenter med høy betalingsevne er mer motiverte enn andre studenter.

Hvorfor skal de rikeste utlendingene være de beste? Og hva skiller egentlig denne tankegangen fra en som sier at en norsk student med høy betalingsevne er mer motivert enn en annen?

I et land som USA, et av landene hvor studentene nå vil begynne å betale skolepenger for utdanning i Norge, er det vanlig at foreldre betaler for utdanningen til barna sine. Det har ført til at kun de rikeste har tilgang på de beste universitetene.

Hvis det er noen studenter regjeringen prioriterer med dette tiltaket, er det denne gruppa: de utenlandske studentene som får finansiering hjemmefra. Er det dette som er kvalitetsheving? Er dette regjeringens nye slagord i utdanningspolitikken – «nå er det rike amerikaneres tur»?

Argumentasjonen til Borten Moe er at gratis studier i Norge er en slags lokkemat for utenlandske studenter, og at gratisprinsippet gir feil motivasjon.

I en kronikk fra 2017 skriver han at uten skolepenger «...kommer ikke folk hit fordi de vil lære noe om Norge, fordi kvaliteten ved lærestedene våre er gode, fordi vi som samfunn har noe å tilføre. De kommer hit fordi det er gratis.»

Til det finnes det jo et veldig enkelt svar: Supert! Alt Norge har å by på som kultur og som utdanningsland blir i så fall en positiv overraskelse for dem, og de vil slippe å tynges ned med en svær gjeldsbyrde for å oppdage det. Win-win, med andre ord.

Samlet sett har dette en åpenbar konsekvens: det kommer til å komme færre internasjonale studenter til Norge, og færre norske studenter vil studere i utlandet. De som vil gjøre det, vil være de som har finansiering hjemmefra.

Dermed blir Norge, med Borten Moes egne ord, dårligere rustet til å møte de store globale og nasjonale samfunnsutfordringene. De som skal løse disse utfordringene er jo de «mest motiverte» studentene. Eller de som har råd til at pappa betaler, som det heter.