– Koranbrenningene bør forbys

De siste ukenes opptøyer i Norge og Sverige har blåst støv av det gamle blasfemispørsmålet. Mens den antiislamske grupperingen Sian har holdt demonstrasjoner i norske byer, har den dansk-svenske høyreradikaleren Rasmus Paludan gjort det samme i Sverige.

På sin ferd har aktørene satt fyr på muslimenes hellige skrifter, men de har også antent en større debatt om hvorvidt brenning og skjending av religiøse symboler skal være lovlige ytringer, eller om slike ytringer skal straffes som hatytringer.

Les også: “Slik er fastemåneden for studentene”

Med blasfemi mot makta

Anine Kierulf er en norsk jurist og regnes for å være en av Norges fremste ytringsfrihetseksperter. Nylig ledet hun ekspertgruppen for akademisk ytringsfrihet, som i mars leverte en rapport om den akademiske ytringsfrihetens kår og forbedringspotensiale.

Kierulf forklarer at forskjellen på ytringer som er lovlig krenkende og ulovlig krenkende, er at grovt krenkende ytringer rettet mot en ting eller institusjon, som for eksempel en religion, er lov, mens grovt krenkende ytringer rettet mot personer direkte, kan være forbudt. Blasfemiske ytringer som sårer mennesker indirekte fordi de krenker guder de holder kjær eller skrifter de holder hellig, er dermed ikke straffbare, sier hun.

— Er det riktig å tillate ytringer som utløser så mye uro hos deler av befolkningen?

— Ja. Hvis vi forbyr ytringer fordi noen møter dem med vold, gir vi vetorett til dem som er villige til å møte demokratiske ytringer med udemokratiske virkemidler.

— Men er blasfemi en menneskerettighet?

— Nei. Det er ytringsfrihet som er en menneskerettighet. En sentral grunn for at ytringsfriheten er en menneskerettighet, er at mennesker skal ha mulighet til å kritisere makt på den måten som de selv vil kritisere makt, forklarer Kierulf, men hun legger så til:

— Jeg snakket med en teolog for noen år siden som sa at «blasfemi er all maktkritikks mor». Å kritisere makt, har ofte innebåret å kritisere religion. Den kritikken har ikke blitt tatt nådig opp av verken kirken eller andre trossamfunn opp gjennom årene, men den har vist seg helt nødvendig for frigjøringen av mennesker fra maktovergrep som er gjort i religioners navn, og for utviklingen av demokratiske rettsstater.

Uroen de siste ukene vitner imidlertid om et Skandinavia som ikke er ferdig med blasfemispørsmålet. I Sverige ble over hundre politibetjenter skadet under påskehelgens opptøyer mot Paludans blasfemiske demonstrasjoner. I Sandefjord ble politiet nødt til å bruke tåregass etter at motdemonstranter rev i sperringer og ramponerte politibiler.

— Erfaringer fra de siste ukene viser at religionskrenkelser kan utløse sinne, fortvilelse, vold og hærverk. Har det alltid vært slik, eller er disse reaksjonene nye i en skandinavisk kontekst?

— Det kommer an på hvor langt tilbake i historien du vil. Jeg tror at hån av religioner alltid har skapt sterke reaksjoner, fra fordømmelse av de vantro, til at blasfemikere har blitt hugget hodet av, sier Kierulf, før hun fortsetter:

— Så det er først etter at man begynte å beskytte ytringsfriheten så mye som man gjør, fra opplysningstiden og framover, at det å fremsette blasfemi, på samme som det å fremsette andre former for maktkritikk, får et vern, fordi man forstår hvor viktig det kan være at noen fremsetter den type kritikk.

Les også: “For Guds skyld, spør meg hvorfor jeg tror”

Farligere i utlandet

Men blasfemispørsmålet er langt mer betent utenfor vår egen verdensdel. Tidligere denne måneden ble den kristne økonomistudenten Deborah Samuel overfalt og brent levende av muslimske medstudenter ved Shehu Shagari College of Education i Nigeria. Foranledningen var at hun uttrykte misnøye over at det ble publisert religiøst innhold på en Whatsapp-gruppe for studentene, noe de andre i gruppen oppfattet som blasfemisk.

Forfølgelse og drap på grunn av blasfemi har lenge vært et problem i Nigeria, uten at myndighetene har vært i stand til å håndtere tilfellene. Gjerningsmenn blir vanligvis ikke arrestert, eller løslatt kort tid etter å ha blitt tatt i varetekt. Dessuten har begge av landets to rettssystemer lover mot religionskrenkelser, der regionene med et sekulært rettssystem kan gi opptil to år i fengsel, mens regionene med et islamsk rettssystem kan gi dødsstraff.

Dødsstraff for blasfemi eksisterer også i seks andre islamske land.

Vil ha blasfemiparagraf tilbake

En som ønsker lover mot religionskrenkelser i Norge er Khalid Hussein (23), som er pedagogikkstudent ved Universitetet i Oslo. Han sier at opp gjennom historien har blasfemi hatt noen rettslige rammer som har tjent et formål. Etter at blasfemiparagrafen ble fjernet i Norge i kjølvannet av Charlie Hebdo-angrepene i 2015, mener Hussein at terskelen for usaklige og sårende ytringer om religion har blitt for lav.

— Hvilken retning har samfunnet beveget seg i etter opphevelsen av denne straffebestemmelsen? Har vi fått et mer inkluderende samfunn hvor vi har fått større forståelse for hverandre, eller et mer polarisert og segregert samfunn med mer usikkerhet rundt hverandre? spør han retorisk, før han svarer seg selv:

— Etter min opplevelse, har vi beveget oss mer mot den andre samfunnsbeskrivelsen. Og på bakgrunn av samfunnsutviklingen kan man spørre seg hvordan man kan snu samfunnet til å bli mindre polarisert og segregert igjen. Svaret mitt er å gjeninnføre forbudet mot blasfemi.

— Så du mener opphevelsen av blasfemiparagrafen er et produkt av et mer polarisert samfunn?

— Ja. Det har bidratt til at religionskritikere har hevet stemmen flere hakk opp og brukt mer ekstreme virkemidler som også krenker religionsutøverne, hevder Hussein.

— Hvorfor tror du selv at Sian brenner Koranen?

De søker popularitet og medieoppslag, som de fleste andre organisasjoner som er interesserte i å vokse. Derfor bruker Sian virkemidlene som gir dem mest oppmerksomhet. Og det skal sies, de har lykkes. De har fått den statusen og mediedekningen som de har ønsket seg.

På spørsmål om hva slags reaksjoner som er berettigede på Sians ytringer, forteller Hussein at han har mistet troen på effekten av å ignorere grupperingen. Han har heller ingen tro på motdemonstrasjoner; Han mener det er virkningsløst å prøve å nå ut til grupperingens medlemmer med motforestillinger. I stedet mener han at kampen mot Sian er en politisk kamp, som ikke er vunnet før blasfemiparagrafen er tilbake.

— Vestlige samfunn, som det norske, er fundert på en bred ytringsfrihet som omfavner religionskritikk. Mener du egentlig at vestlig og muslimsk kultur kan sameksistere?

— Jeg mener ikke at noen part skal gi etter for den andre. Folk skal kunne være kritiske til islam og andre religioner. Men det må skje med måte. Sian sine uttalelser om at «gode muslimer bør interneres og deporteres» mener jeg er en hatytring. Dessuten mener jeg at det er offeret, ikke utøveren, som skal bestemme hva som er hatytring og ikke.

— Men kan man ikke da slå seg vrang og si at noe er krenkende bare for å fjerne kritikk?

— Det riktige skillet mellom krenkelser og kritikk tror jeg vi skal klare å finne.

— Begge bør ta seg en bolle

En annen som mener at Sians metoder er lite gode, er Ubaid Tariq (22), som tar mastergrad i økonomi ved Universitetet i Oslo. Han mener at noen av Sian sine ytringer bør gå innunder hatparagrafen. Vi møter han på Tøyen Torg, hvor Sian tidligere har holdt demonstrasjon.

— Jeg er åpen for at andre kritiserer min religion, men det finnes konstruktive måter å gjøre det på: Skriv et debattinnlegg eller møt til en samtale, i stedet for å brenne Koranen, sier han.

Selv mener Tariq at det beste man kan gjøre for å svare Sian, er å ikke svare dem i det hele tatt. Han viser til demonstrasjonen som grupperingen holdt i Drammen tidligere denne måneden, hvor få muslimer og motdemonstranter møtte opp. Han mener at fordi det ikke ble støy rundt opptredenen deres, fikk de lite oppmerksomhet og gikk hjem tomhendte.

Videre forklarer Tariq at det ikke er noen som vinner på at Sian sine demonstrasjoner møtes med voldelige motdemonstranter.

— Begge parter opptrer galt i mine øyne. På den ene siden kommer Sian med hatefulle ytringer, som skaper sinne og frustrasjon hos mange. På den andre siden bruker motdemonstrantene vold, som jeg mener er feil. Egentlig mener jeg at begge bør ta seg en bolle.

Les også: “70 møtte til klimademo på Blindern: Vil legge maksimalt press på politikere”